Landbruket leverer, men blir det verdsatt?

Et landbruk i utvikling 

Norske bønder har gjennom flere tiår jobbet målrettet for å redusere miljøavtrykket gjennom moderne teknologi, god agronomi og bærekraftige driftsformer. Teknologi, oppdatert kunnskap og nytenkning gir konkrete gevinster både for avlinger, klima og miljø. Men forbedringene fanges i liten grad opp i nasjonale utslippsmodeller, og den betydelige miljøinnsatsen anerkjennes sjelden i den offentlige debatten. Landbruket har levert, men blir det verdsatt? Det er oppsiktsvekkende at landbrukets betydelige miljøinnsats gjennom de siste 30-40 årene får så lite oppmerksomhet. En rekke utviklingstrekk, tiltak og teknologiske fremskritt har bidratt til bedre utnyttelse av nitrogen, reduserte utslipp og generelt lavere miljøfotavtrykk.

Her kan nevnes:

• Siden tidlig på 1990-tallet har det skjedd store endringer i jordarbeidingspraksis. For eksempel er arealene som høstpløyes kraftig redusert.
• Obligatorisk gjødslingsplanlegging ble innført i 1998.
• Fosfornormen til korn ble redusert med 30% i 2008.
• Delt gjødsling av korn er en etablert praksis hos de fleste.
• Moderne sprederteknologi med GPS-systemer (sporfølging, seksjonsavstenging og kantspreder) gir langt bedre utnyttelse av nitrogen enn tidligere.
• Miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel har vært en stor suksess. Moderne sprederutstyr sikrer god utnyttelse av husdyrgjødsel og reduserer nitrogentap.
• Avlingsnivåene i korn har økt med omkring 100 kg pr. dekar i perioden og gjødslingspraksisen er forbedret.

Dette betyr betydelig økt næringsstoffeffektivitet og reduserte tap av nitrogen og fosfor. Det er gjort en stor innsats og landbruket har absolutt levert, men det er lite i den offentlige debatten som tyder på at dette blir verdsatt.

Mat er ikke en selvfølge

For å nå målsetningene knyttet til mat og miljø er høye avlinger med god kvalitet svaret. I Norge, med begrensede arealer og lav selvforsyningsgrad, må man være svært forsiktig med å innføre avlingsbegrensende restriksjoner. Mat er alt for viktig til å iverksette produksjonsbegrensende tiltak som kanskje har effekt på problemer som kanskje skyldes landbruket. Til spørsmålet om mat eller miljø må vi kunne svare: Ja, takk, begge deler. Og det kan vi trygt gjøre, det finnes en rekke vinn-vinn tiltak og strategier. Mye har blitt tatt i bruk, men det kan fortsatt stimuleres mer i retning best mulig agronomisk praksis.

Rammevilkår for robusthet

I en verden preget av usikkerhet fremstår norsk matproduksjon stadig viktigere. Flere europeiske land med stor matproduksjon velger å redusere egen produksjon som et «enkelt» klima- og miljøtiltak. Et nærliggende eksempel er Danmark, som planlegger å tilbakeføre hele 4 millioner dekar jordbruksareal til skog – et område betydelig større enn hele det norske kornarealet. Dette kan de gjøre uten å true egen matforsyning. Når store landbruksland bevisst reduserer matproduksjonen, bør det vekke bekymring både hos forbrukere og norske myndigheter.

Det er på tide å snu perspektivet. I stedet for å innføre tiltak som svekker produksjonen, må det på plass virkemidler som styrker den. Det betyr å belønne bærekraftige løsninger, og sørge for rammer som motiverer til å investere i fremtiden.

Norge er i gang med å gjeninnføre kornlagre. Dette viser en vilje til å innlemme landbruket i landets beredskap. Dette arbeidet bør fortsette med større styrke. Sverige er naturlig å sammenligne seg med, der har man kommet betydelig lenger. Det gis råd om å bygge opp et lager av innsatsfaktorer, som gjødsel og drivstoff, sikre alternativ strømtilgang, tilgang på mer fôr og trygg vannforsyning. Dette bør være til inspirasjon for Norge. Forvaltning, rådgivning og forskning må fokusere på og videreutvikle rammene for en robust norsk matproduksjon, som tåler forstyrrelser i forsyningskjeder både nasjonalt og internasjonalt. Dette må skje nå, før det er for sent.

En verdikjede vi ikke har råd til å miste

Norsk landbruk er mer enn mat. Det er levende bygder, kulturlandskap, arbeidsplasser og lokal verdiskaping. Fokuset må være å bygge opp landbruket, ikke rive ned ved å legge nye byrder på næringen. Faren er økt risiko for stagnasjon, resignasjon og at bønder gir seg, og at vi da blir enda mer avhengige av import. Det trengs økt forståelse for verdien av å produsere mat i Norge. Matsikkerhet er like viktig som energisikkerhet og forsvarsevne.

Vi støtter landbruket og den norske bonden.