Hva vet vi egentlig om nitrogen i våre kystnære havområder?

Erfaringer fra Danmark forteller en annen og interessant historie. Danskene har jobbet systematisk for å redusere nitrogenavrenning til havet i snart 40 år. Resultatet? En reduksjon på hele 43 % siden 1990. Likevel melder danske miljømyndigheter om stagnasjon eller forverring i flere miljøparametere de siste 10 årene. Hvis det er en enkel sammenheng mellom mindre nitrogen og bedre havmiljø, skulle man forvente forbedringer. Det har ikke skjedd. 

Dette er tankevekkende. Ikke minst fordi det samme nitrogenfattige havvannet som renner forbi Danmark, også strømmer inn i ytre Oslofjord via Jyllandstrømmen. Hvis det reduserte nitrogennivået ikke har gitt ønsket effekt der, hvorfor skulle det gjøre det her?

Overser marinebiologene mikrobiologien?

Den klassiske modellen, der nitrogen fører til algevekst og oksygentap i overflaten (0-20 meter), gir et forenklet bilde av et komplekst økosystem i havet. I de mørke dypene er det mikrobiologien som styrer, og dens rolle blir ofte oversett i både forskning og forvaltning. Men uten denne kunnskapen vil forvaltningen famle i blinde. Skal vi finne de riktige løsningene, må vi våge å utfordre etablerte sannheter og se hele fjorden – fra lys til mørke – med nye øyne.

I de mørke, dypere vannlagene dominerer mikrobiologiske prosesser med nedbrytning av organisk materiale. Bakterier og andre mikrobielle prosesser forbruker oksygen og fører til dannelse av anoksiske soner (oksygenfritt vann).  Svovelreduserende bakterier kan bli aktive under oksygenfrie forhold, noe som ytterligere påvirker kjemien obiologien i fjorden i negativ retning. Det er derfor et tankekors at mikrobiologi ikke tillegges mer vekt, når man skal iverksette rensetiltak som skal gi bedre levevilkår for fisk i Oslofjorden.

I dag pekes det på kloakk og landbruk som hovedproblem for fjorden. Svært kostbare miljøtiltak iverksettes basert på denne antagelsen, uten at man vet om rensetiltakene faktisk virker. Det trengs derfor en bredere og grundigere analyse av miljøproblemene i Oslofjorden, ellers risikerer vi at kostbare investeringer ikke gir ønsket effekt.

Næringsstoffer er avgjørende for et godt kystmiljø

På 1930-tallet oppdaget den amerikanske havforskeren Alfred Redfield noe viktig: forholdet mellom karbon, nitrogen og fosfor i dyphavet er ganske konstant. Han fant ut at plankton og sjøvann har omtrent samme sammensetning av disse stoffene, og han kalte dette Redfield-ratioen: 106 deler karbon : 16 deler nitrogen : 1 del fosfor. Hvis dette forholdet er i balanse, ligger det til rette for god biologisk produksjon i havet. Selv om teorien har vært diskutert, ligner den på prinsippet om balansert gjødsling i landbruket som agronomer kjenner godt til. 

I Oslofjorden er balansen mellom karbon, nitrogen og fosfor blitt kraftig forstyrret. Spesielt har mengden organisk karbon (humusstoffer fra jord og planter) økt mye de siste tiårene – over 3 % hvert år. Dette startet da vi bekjempet sur nedbør på 1980-tallet. Selv om det var vellykket, førte det til mer karbon som lekket ut i elver og innsjøer. Klimaendringer har forsterket dette, med mer ustabilt vær og kraftigere regn, som gir mer utvasking av jord og humusstoffer. Samtidig har miljøpolitikken vært ensidig, den har fokusert nesten bare på å redusere fosfor. Dette har gitt resultater, men også skapt ubalanse. Etter 2008, da fosforgjødslinga ble kraftig redusert, har forholdet mellom nitrogen og fosfor (N:P) økt dramatisk, fra ca. 20 til over 100 i noen områder. Særlig ser en dette i Iddefjorden og Drammensfjorden, som er terskelfjorder med dårlig vannutskifting.

Overvåkningsdata fra ytre Oslofjord viser at forholdet Tot N/Tot P i produksjonslaget om sommeren ofte er langt høyere enn Redfield verdien. Dette indikerer at Oslofjorden om sommeren har et mønster som vanligvis tolkes som fosforbegrensning i overflatelaget (0-30 meter).

Hva viser forskningen?

NIVA’s rapport «Three decades of change in the Skagerrak coastal ecosystem, shaped by eutrophication and coastal darkening” viser at: 

• Nitrat (nitrogen) i kystvannet har gått ned med 27 %
• Fosfat (fosfor) har gått ned med 36 %
• Mengden partikler og humusstoffer har økt med 23–85 %
• Saltinnholdet i overflatevannet har gått ned, noe som er uheldig. Det gir forsterket lagdeling og dermed mindre blanding av næringsstoffer fra næringsrikt dypvann med næringsfattig overflatevann.

Dette påvirker plankton og lysforhold i vannet negativt.

Innholdet av næringsstoffer er redusert

Miljøtilstanden i fjorden har ikke blitt bedre, selv om mengden næringsstoffer er redusert. Dette tyder på at ubalansen mellom næringsstoffene er hovedproblemet. Miljøpolitikken har vært "enøyd", med søkelys på ett problem om gangen. For å lykkes må vi se på helheten og hvordan ulike faktorer henger sammen. Nå er fokuset på å redusere nitrogen. Tanken er at fjorden blir frisk igjen hvis nitrogenmengden går ned. Men det er høyst tvilsomt at man kan fikse hele økosystemet ved å justere denne faktoren. En gunstig balanse mellom de ulike næringsstoffene er langt viktigere. Det er behov for en helhetlig analyse der interaksjonene mellom land og kystnære områder forstås mye bedre. Vi trenger bedre og dypere miljøanalyser av hva som faktisk feiler Oslofjorden, før kostbar miljøpolitikk iverksettes.

Det er vanskelig å finne rett medisin, hvis diagnosen er feil. Store mengder organisk materiale – humus – fraktes ut i fjorden via elver, særlig etter flom og milde vintre. Økt tilgang på organisk materiale fungerer som høyoktan drivstoff på mikrobiologien i Oslofjorden. Dette kan meget vel være en av de viktigste årsakene til at Oslofjorden gisper etter luft.

Havets miljøtilstand påvirkes av fysiske faktorer (global oppvarming), biokjemi og mikrobiologi i et tett samspill med høyere organismer. At torsken blir borte er et symptom på at livsbetingelsene i havet endres. Men skal vi iverksette effektive miljøgrep, må vi først forstå årsakene til at dette skjer. Det er på tide å løfte blikket. Torsken forsvinner ikke fordi vi fisker for mye, den forsvinner fordi havet endrer seg. Og hvis vi ikke forstår hvorfor, kan vi heller ikke vite hvordan vi skal snu utviklingen.