Såing og etablering

Såing og etablering av åkeren er en svært viktig fase i arbeidet med å oppnå optimal avling og kvalitet. Går noe galt her, kan det være vanskelig å rette det opp med tiltak seinere i vekstsesongen.

Jorda skal være mest mulig laglig for jordarbeiding når våronna begynner. Jordas lagelighet påvirkes både av naturgitte forhold og av dyrkingsmessige faktorer. De siste kan vi i utgangspunktet styre, men økonomiske så vel som driftsmessige forhold gjør at det ikke alltid er mulig å oppnå optimale løsninger.

Såtid

Forsøk viser at det i de aller fleste tilfeller lønner seg å så vårkornet så fort som mulig etter at jorda er laglig for bearbeiding. Utsatt såtid vil kunne gi en betydelig avlingsnedgang for hver dag utsatt såing, noe avhengig av kornart (Strand 1984).

Avlingsnedgangen er relativt liten de første par ukene etter normal såtid, men vil så øke på etter hvert. I en langvarig serie med såtidsforsøk på Vollebekk (1917-31), ble det registrert liten avlingsnedgang for 6-radsbygg og havre ved å utsette såingen med 10 dager i forhold til første såtid 5. mai. 2-radsbygg og vårhvete ga derimot klar avlingsnedgang. Å utsette såtiden med 20 og 30 dager, ga avlingsnedgang i alle arter, størst i havre og vårhvete med henholdsvis 25 og 30 % avlingsnedgang i forhold til første såtid (Strand 1978). Det kan være flere årsaker til avlingsnedgang ved utsatt såtid. De viktigste er at utsatt såtid kan gi sterkere angrep av ulike sjukdommer. Ved sein såing kan en også risikere at det blir svært varmt og tørt etter såing og spiring. Dette gir dårligere forhold for busking, med tynn åker som resultat. Utsatt såing vil også som hovedregel gi noe seinere modning og høsting. Det resulterer ofte i både avlingstap og fare for redusert kvalitet. 

Når det gjelder høstkorn, påvirker såtiden plantenes evne til å overvintre, og den har en direkte innvirkning på avlingsstørrelsen. En regner med at høsthveten i gjennomsnitt overvintrer best når plantene har 2-3 blad pr plante ved innfrysing. For høstrug er tilsvarende antall 3-4 blad. Det kreves ca. 350 døgngrader for at plantene skal nå dette stadiet, og antall dager som kreves er derfor avhengig både av jord- og lufttemperatur i ukene etter såing. Riktig såtid kan derfor variere noe i forhold til dette. Svært tidlig såing kan gi for store planter ved innvintring, noe som kan øke faren for sterke snømuggangrep i områder med langvarig snødekke. 

Det finnes flere undersøkelser om virkningen av ulik såtid på avlingsnivået i høstkorn. I et omfattende forsøksopplegg på Vollebekk i perioden 1918-35, ble høstkorn sådd til 7 forskjellige såtider fra 16. august til 27. september. Det var 1 uke mellom hver såtid (Strand 1978). For både høsthvete og høstrug ga såing den 6. september høyest kornavling. For høsthveten ga både den tidligste og seineste såtiden nær 40 % avlingsreduksjon. I en tilsvarende serie med såtidsforsøk på Statens forsøksgård Møystad i perioden 1955-59, ble 3 såtider brukt (3/9, 11/9 og 19/9). Første såtid ga klart høyest avling. For begge forsøksserier skyldes redusert avling dårligere overvintringsevne.

Tabell 5.3.4.1. Hovedeffekt på kornavling av ulike såtider i høstkorn. Middeltall for forsøk i perioden 1992-95 (Stabbetorp 1996)

I en seinere forsøksserie på Østlandet i perioden 1992-95 ble det gjennomført 3 såtider (tabell 5.3.4.1). Både høsthvete og høstrug ga høyest avling ved første såtid. Andre og tredje såtid ga ca. 5 og 15 % reduksjon av kornavlingen (Stabbetorp 1996).

Såmengde

Den såmengden en velger vil påvirke bestandsutviklingen i åkeren. Utfra forsøk og praktiske erfaringer har en kommet fram til anbefalte såmengder for de ulike kornartene, men det er mange forhold som kan påvirke optimal såmengde det enkelte år, eller på ulike lokaliteter. Oftest vet en ikke fasiten før åkeren er høstet. Plantene har imidlertid evne til å optimalisere sluttresultatet, gjennom å regulere de ulike komponentene som en kornavling består av. 

I forsøk er det vanlig å operere med såmengder basert på et bestemt antall spiredyktige korn pr. m². I en slik praksis vil både såkornets spireevne og kornstørrelse bestemme såmengden pr. arealenhet. Kornstørrelsen for ulike sorter er i utgangspunktet genetisk bestemt, men kan variere ganske mye fra år til år, og sted til sted, avhengig av vekstforholdene. Spireevnen vil også kunne variere, og dårlig spireevne kan ikke fullt ut kompenseres med økte såmengder. Ved omsetning av sertifisert såkorn, stilles et minstekrav til spireevne på 85 %. I enkelte år med dårlig såkorntilgang, kan det imidlertid bli nødvendig å søke om dispensasjon fra dette minstekravet. 

Det er gjennomført flere undersøkelser når det gjelder såmengder i vårkorn. Anstensrud (1992) fikk relativt små avlingsutslag for å øke såmengdene fra 400 til henholdsvis 515 og 630 spiredyktige korn pr. m² i ulike bygg- og havresorter. Det ble registrert avlingsøkning opp til største såmengde for alle arter, men økningen dekket knapt nok de større såkornkostnadene. Disse forsøkene ble utført på pløyd jord. 

Forsøksfeltene i 2-radsbygg ble gruppert på jordartene leire, morenejord og sand-/siltjord. Leirjord ga størst avlingsøkning for økte såmengder med 4 % avlingsøkning for største såmengde. Sandjord/siltjord ga ikke noen avlingsøkning, mens morenejord kom i en mellomstilling. Disse utslagene virker fornuftige. Jordarbeiding og såing av bygg under ugunstige forhold på leirjord, kan gi dårlig oppspiring og etablering. Under slike forhold kan økte såmengder gi en viss grad av kompensasjon. 

I perioden 1995-99 ble det gjennomført 56 forsøk med ulike såmengder til tidlige byggsorter, og 48 forsøk med seinere 2-radssorter (Åssveen et al. 2001). Det ble brukt 5 ulike såmengder fra 200 til 600 spiredyktige korn pr. m² (tilsvarer 7,7 – 26,4 kg/daa). Både for de tidlige og de seine sortene økte avlingene fra minste helt opp til største såmengde. Justert for økte såkornkostnader, var det imidlertid liten forskjell i nettoresultatet for såmengder mellom 300 og 600 korn pr. m². Det gjaldt både tidlige og seine sorter. Gruppering av resultatene etter jordart, viste at en for tidlige byggsorter hadde mest igjen for å øke såmengdene på leirjord, og minst på sand- og siltjord. For seine sorter fikk en størst avlingsøkning på sandjord, siltjord og leirjord, og liten økning på morenejord.

Tabell 5.3.4.2. Såmengder til tidlige byggsorter. Hovedeffekt av såmengde gruppert etter generelt avlingsnivå i forsøkene. Gjennomsnitt for 53 forsøk i perioden 1995-1999 (Åssveen et al. 2001)

Gruppering etter generelt avlingsnivå i forsøkene viste helt klart at en hadde mest igjen for å øke såmengdene under forhold som ga lave gjennomsnittsavlinger i forsøkene (tabell 5.3.4.2). Det gjaldt både for tidlige og seine sorter. Ellers viser forsøkene at en ved å øke såmengdene får en tidligere og jevnere modning av åkeren. Det skyldes først og fremst en mindre grad av busking.

En undersøkelse med ulike såmengder i høsthvete og høstrug viste at kornavlingene økte opp til største såmengde for begge arter. Det ble brukt 3 såmengder (300, 400 og 500 korn/m²) (Stabbetorp 1996). En hadde mest igjen for å øke såmengden ved utsatt såing. For hybridrug vil optimal såmengde ligge lavere enn for populasjonsrug.

Såmåte 

Rent teoretisk, og antagelig også i praktisk dyrking, ville en oppnådd høyest kornavling hvis plantene ble jevnest mulig fordelt over hele arealet. Det vil si at hver enkelt plante har like stor avstand til naboplanter på alle kanter. Dette gir en optimal utnyttelse av lys, vann og næring for den enkelte plante. En slik fordeling av såkornet er imidlertid vanskelig å få til i praktisk dyrking. I dag er radsåing med en radavstand på 12-13 cm den vanligste såmåten. Mindre radavstand enn dette er av flere grunner ikke så aktuelt, selv om det ville gitt en mer optimal fordeling av såkornet. Flere sålabber vil gi tyngre og mer kostbare såmaskiner, og i tillegg større problemer med subbing i såbed med mye halmrester. 

Forsøk med ulik radavstand har vist en jevn og tilnærmet lineær nedgang i kornavling ved økt radavstand (Strand 1978). Reduksjonen i kornavling har ligget i området 0,5-1,0 % pr. cm økt radavstand, noe avhengig av kornart. Med kornavlinger på 500 kg pr. dekar, tilsvarer dette 2,5-5 kg korn pr. dekar for hver cm radavstanden økes.

Sådybde

Jevn og riktig sådybde er av stor betydning både for etablering og bestandsutvikling i åkeren. Her spiller jordarbeiding så vel som såing inn. Med dagens utvikling mot bredere og tyngre utstyr både når det gjelder jordarbeiding og såing, stilles det stadig større krav både til maskinprodusentene, og til de som skal bruke redskapen. Her vil både innstilling av utstyret og kjørehastighet ha stor betydning.

Både for grunn og for djup såing vil kunne ha negative konsekvenser. For grunn såing kan gi mindre god oppspiring på grunn av dårligere jorddekking og råmeforhold. For djup såing er minst like uheldig. Oppspiringen vil ta lengre tid, og det vil gå utover den opplagsnæringen plantene må ha igjen til etablering utover selve oppspiringsfasen. På et skifte med kupert terreng og skiftende jordtyper, er det svært vanskelig å få til en ensartet sådybde på hele arealet, men en må etterstrebe et minst mulig avvik i forhold til optimal sådybde. Det samme gjelder på tvers av maskinbredden hvor de labbene som går i hjulspora og de som går i mellom hjulspora ofte vil gi ulik sådybde hvis en ikke justerer for dette.

Fotograf: Unni Abrahamsen, NIBIO

Forsøk viser at en gjennomsnittlig sådybde på 3-4 cm er tilnærmet optimalt (Strand 1978). En økning av sådybden opp til 6-7 cm, vil som regel gi betydelige avlingstap (15-20 %), mer ujevn modning og redusert kornkvalitet. Hvor store avlingsutslagene blir, avhenger også av jordtype og såkornkvalitet. På lett jord og med spirekraftig såkorn, blir skadene minst.

Gjødsling ved anlegg

Næringsforsyning og gjødsling til korn blir grundig omtalt i neste kapittel. Her skal bare nevnes litt omkring ulik gjødslingsmetodikk ved anlegg av åkeren. Tidligere var breigjødsling og nedharving før såing den vanlige måten å gjødsle på. Positive finske resultater for radgjødsling i forhold til breigjødsling førte imidlertid til at det ble gjennomført en rekke norske radgjødslingsforsøk fra 1966 til 1975 (Lyngstad 1977). Ved radgjødsling blir gjødsla lagt i strenger litt til siden for, og litt dypere enn såkornraden. I middel for 141 forsøk på Sør-Østlandet i denne perioden, ga radgjødsling 4 % avlingsøkning i forhold til breigjødsling. Utslagene for radgjødsling varierte imidlertid fra 0 til 17 % avlingsøkning. Utslagene var størst i år med lite nedbør og forsommertørke. 

Kontaktgjødsling er en variant av radgjødsling der gjødsla blir gitt i samme sålabb som kornet. I en del eldre forsøk (Ekeberg 1977) førte kontaktgjødsling til forsinket spiring uten noen avlingsreduksjon i forhold til breigjødsling ved bruk av fullgjødsel og kalkammonsalpeter. Kalksalpeter og urea ga sterk spirehemming og markert avlingsnedgang i forhold til breigjødsling. Utvikling av nytt såutstyr, m.a. maskiner for direktesåing med bare ett sett sålabber, gjorde det interessant å etterprøve de gamle resultatene med kontaktgjødsling. 6 forsøk med kontaktgjødsling sammenlignet med radgjødsling (Abrahamsen & Tandsether 2004) bekreftet i stor grad resultatene fra de eldre forsøkene. 

En annen gjødslingsstrategi som ble utprøvd i mange forsøk i årene 1998-2003 var startgjødsling med fosfor og nitrogen (Øverli Kristoffersen et al. 2004). Ved startgjødsling plasseres noe gjødsel (P og N) sammen med såkornet, slik at det blir kort vei for planterøttene til gjødsla. De langt fleste forsøkene ble utført i bygg, og en fikk de største positive avlingsutslagene i denne arten. Utslagene var ubetydelige i havre. Utfra forsøksresultatene anbefales startgjødsling til bygg og hvete på siltjord og ellers på jord med jordpakking, dårlig struktur eller andre forhold som tilsier kald jord og/eller dårlig rotutvikling på tidlige vekststadier.

Tiltak

Tidligere forsøk som er gjennomført i forhold til etablering av åkeren, gir fortsatt nyttig og gyldig kunnskap på artsnivå. De fleste forsøkene er imidlertid utført på pløyde arealer og det mangler kunnskap om optimale såmengder og såteknikk ved redusert jordarbeiding. En annen stor utfordring ligger i at sortsutvalget er et helt annet i dag, og forsøkene viser at ulike sorter kan gi forskjellig resultat når det gjelder faktorer av betydning for etablering og utvikling av åkeren. Men samtidig ligger det store muligheter for økte avlinger gjennom å skaffe tilveie ny kunnskap ved hjelp av forsøk der aktuelle sorter prøves i kombinasjon med ulike dyrkingsmessige tiltak. Dette er omfattende og kostbare forsøk å gjennomføre. Det trengs ressurser til å gjennomføre slike forsøk allerede på et tidlig stadium i utprøvingen av helt nytt sortsmateriale. Da vil denne kunnskapen være tilgjengelig for dyrkerne når nye sorter kommer inn på markedet. 

Såkorn med høy spireevne og god kvalitet er av stor betydning. De siste årene har en hatt flere tilfeller hvor en har måttet redusere kravene til spirevne, og en har måttet gå til import av sorter som ikke er utprøvd i Norge. En tilstrekkelig såkornreserve av tilpassede sorter er derfor et viktig tiltak.