Plantevern

Ugras, soppsjukdommer og skadeinsekter konkurrerer med kulturplantene om lys og næring, og kan føre til reduksjon av både avling og kvalitet.

En betingelse for å ta en riktig beslutning om eventuelle tiltak mot en skadegjører er en korrekt identifisering av skadegjøreren. Det innebærer også at en har kunnskap om symptomer på næringsmangler, sprøyteskader og fysiologiske flekker, slik at en kan utelukke disse. Videre må en ha kunnskap om hvordan skadegjøreren utvikler seg under ulike forhold og hvilke muligheter en har til bekjemping.

De ulike skadegjørerne er beskrevet i Plantevernleksikonet (http://www.leksikon.bioforsk.no). Der finner en bilder av skadegjørere, beskrivelse av symptomer og bekjempingsmetoder.

 

Integrert plantevern

I «Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (2010 – 2014)» er det satt en målsetting om at innen utgangen av 2014 skal minst 70 % av brukerne av plantevernmidler i jordbruket ha gode kunnskaper om integrert plantevern, og at minst 50 % skal benytte integrert plantevern.

Integrert bekjempelse defineres som en helhetlig plantevernstrategi som omfatter alle metoder som er tilgjengelige for å bekjempe skadegjørere på planter. Integrert bekjempelse tar utgangspunkt i økologien til skadegjøreren og dens naturlige fiender. Kjemisk bekjempelse kan inngå som en metode, men bare etter behov og som en siste utvei. Integrert bekjempelse omfatter tiltak mot skadedyr, plantesykdommer og ugras. En følger den løpende utviklingen av skadegjørerne, og målet er å holde bestanden av skadegjørere under det nivået som gir økonomisk skade.

Grunnprinsipper for integrert plantevern:

  • Kunnskap om plantekulturens biologi og utvikling
  • Kunnskap om skadegjørernes biologi og naturlige fiender
  • Holde bestanden av skadegjørerne under den økonomiske skadeterskelen
  • Akseptere lave bestander av skadegjørere (under den økonomiske skadeterskelen)
  • Kulturen overvåkes regelmessig ved hjelp av effektive metoder for prøvetaking og registrering
Tiltak innen integrert plantevern:
  • Vekstskifte
  • Valg av arter og sorter 
  • Ren såvare
  • Falskt såbed
  • Drenering
  • Gjødsling/ kalking
  • Såtid/ såteknikk / høstetid
  • Underkultur
  • Mekanisk og fysisk kontroll
  • Biologisk bekjempelse
  • Kjemisk bekjempelse 
Utfordringer generelt innen plantevern er strukturen i landbruket, med større enheter og mye leiekjøring. Det vanskeliggjør tilpassing til skadegjørere innen skifte, mellom skifter og mellom gårder. Spesielt gjelder det tilpassing av middelvalg/blandinger til ugrasflora og bekjempelse flekkvis av rotugras før problemet blir stort, men det gjelder også middelvalg og tidspunkt for sopp- og skadedyrbekjempelse. 
Innkjøp av plantevernmidler skjer i stor grad i lang tid før de skal brukes, både av firmaene og av den enkelte bruker. Dette gir ikke alltid den beste bruk i forhold til rådgivingen, delvis vil rådgivingen tilpasses det som er innkjøpt. I år med store plantevernbehov vil optimal behandling (riktig tidspunkt og valg av middel) være vanskelig på grunn av manglende suppleringsmuligheter/svært forsinket supplering.
Resistensutvikling er et økende problem, innen ugras, insekter og sopp. Kunnskap om riktige tiltak som tidspunkt for behandling, valg av midler og blandinger og aktuelle doser er derfor stadig i utvikling. Det kan være utfordrende for praktikerne å følge med på anbefalingene på ulike områder. 
Prognoser og varsling er sentrale stikkord, likeså rådgiving. Det er opprettet en automatisk prognosetjeneste på internett og via abonnement kan produsentene få varsel på SMS om forestående risiko for angrep av skadegjørere på planter (www.vips-landbruk.no). Like sentral er Norsk landbruksrådgiving sin rådgiving og E-posttjeneste.

Ugras

Ugras konkurrerer direkte med kulturplantene om næring og lys. I tillegg kan mye ugras i åkeren føre til forsinket opptørking, mer legde, økte høste- og tørkeutgifter og forurensing av avlingen. Ugrasbekjempelse, kjemisk eller mekanisk utføres normalt i de fleste kornåkre. Enkelte år kan resultatet av dette være mindre tilfredsstillende på grunn av klimaforhold som tørke, vind, regn m.m. Tilpassingen av midler, blandinger, doser og rett behandlingstidspunkt på det enkelte skiftet er en utfordring, særlig i forbindelse med større og mye leid areal, korndyrking på deltid og leiesprøyting.

Blant frøugras står floghavre i en spesiell stilling, og er omfattet av eget regelverk. De fleste holder floghavren i sjakk ved bruk av kjemiske midler og luking. Floghavren er i de fleste tilfeller først og fremst en økonomisk belastning. På skifter med mye floghavre vil den være årsak til betydelig avlingsnedgang. Floghavre setter i tillegg restriksjoner på bruk av utstyr på driftsenheter, og vanskeliggjør f.eks. utviding av driftsarealet ved produksjon av såkorn. 

Grasugras som tunrapp og markrapp (først og fremst i høstkorn) kan gjøre stor skade. Redusert jordarbeiding gir økt risiko for oppformering av disse ugrasene. Hønsehirse er et annet grasugras som stedvis i Vestfold og Østfold har etablert seg og må vies oppmerksomhet. Det kan se ut som om dette ugraset sprer seg videre nordover på Østlandet. Det kan brukes herbicider mot grasugras i bygg og hvete, men midlene utgjør også ofte en belastning for kornplantene. 

Rotugras som f.eks. tistel og dylle opptrer sjelden på hele jorder, og må bekjempes separat. Riktig behandling må utføres til annet tidspunkt enn for frøugras og for kveke. Problemene er ofte størst ved plogfri jordarbeiding, og da må også burot vies oppmerksomhet i enkelte distrikt.

På mange av arealene som drives med redusert jordarbeiding, behandler en regelmessig med glyfosat for å holde kveka i sjakk. Kveka har gode formeringsmuligheter enkelte år, samtidig som det er stor variasjon mellom år på bekjempingsmulighetene. Mye større andel av halmen fjernes fra jordene enn tidligere. Dette kan gi bedre forhold for kvekebekjempelse enn ved kutting av store halmmengder, dersom ikke halmen blir liggende for lenge før den fjernes fra jordet. Ved bekjempelse av kveke om høsten reduseres muligheten for oppformering av tunrapp samtidig.

Figur 5.3.6.2. Prosent areal behandlet med herbicider 2001 – 2011 (Kilde: Statistikkbanken, www.ssb.no ).

I belgvekster og oljevekster er det begrenset med kjemiske midler mot ugras, og i mange tilfelle blir det ikke foretatt noen bekjempelse. I åkerbønne og erter er ugrasharving effektivt. Mye ugras, spesielt i erter kan forsinke opptørking og gi store problemer med innhøstingen.

Ugras med resistens mot enkelte ugrasmidler/middelgrupper er et økende problem, og kan stedvis gi avlings- og kvalitetstap.

Undersøkelsen om plantevernmiddelbruk i perioden 2001 – 2011 viser at en bruker kjemisk ugrasbekjempelse på en svært stor andel av kornarealet (figur 5.3.6.2). I tillegg kan en del av kornarealet være ugrasharvet. Til tross for at meget stor andel av kornarealet blir behandlet mot ugras, kan ugras være årsak til større avlingstap i dag enn for 20-30 år siden. Avlingstap på grunn av ugras vil i sjelden grad skyldes manglende forsøk på å bekjempe frøugraset, men heller skyldes redusert resultat på grunn av feil middel, feil dose i forhold til vær og utviklingsforhold eller resistente ugras. Det er heller ikke alltid like lett å lykkes med ugrasharving på grunn av vanskelig værforhold. Store kornareal, eller korndyrking på deltid, kan gjøre det vanskeligere å treffe optimalt behandlingstidspunkt. Rotugras fører til betydelige avlingstap og økte kostnader ved høsting. I økologisk korndyrking kan ofte ugras være et problem og gi avlingstap.

 

Tiltak 

For å ha en tilstrekkelig god ugraskontroll bør en årlig foreta en inspeksjon (inkludert notater) utpå sommeren for å se om det er ugrasslag (større mengder) som en ikke har lykkes med bekjempelsen av, og om det er rotugras av betydning. På den måten kan en justere bekjempelsesstrategi hvis behov, og hindre oppformering av enkelte ugrasslag, oppdage resistens tidlig og hindre oppformering av større mengder rotugras. Bruk av GPS og avmerking ved skurtresking og bruk av bildeanalyse er nye måter å tilnærme seg dette på. For flerårige ugras og grasugrasene er det ofte nødvendig med en flerårig strategi der både vekstskifte og kjemisk bekjempelse inngår. Pløying med bruk av forplog og rulleskjær er et viktig tiltak i kampen mot rotugras. Herbicider mot grasugras må settes inn dersom grasugrasene kommer ut av kontroll. 

Ugrasets utvikling og konkurranseevne vil variere med vekstforholdene. VIPS-ugras er et godt hjelpemiddel i vurdering av blandinger og dose under ulike vekstforhold. For lave doser under ugunstige forhold kan gi svært dårlig effekt. Videreutvikling av VIPS-ugras for bruk på mobiltelefon vil kunne øke bruken av VIPS ute i felt.

Resistensutvikling hos ulike ugrasarter må følges nøye, og fortsatt utprøving av nye midler og blandinger for å hindre denne utviklingen er nødvendig. Resistensstrategiene fører ofte til økte kostnader hos produsenten, da midler i høyere avgiftsklasser ofte må inngå i strategiene. 

Ugras og bekjemping er et stort og vanskelig fagområde å holde seg oppdatert på. For deltidsbønder og sikkert også for mange andre vil det være ønskelig med mer rådgivning eller at en kjøper denne tjenesten av korndyrkere som har topp utstyr og som har spesialisert seg faglig på området.

 

Sopp

Når planter blir sjuke skyldes det vanligvis sopp, bakterier eller virus. Sjukdommene fører til dårligere spiring, dårligere overlevelse, redusert næringstransport i plantene eller de kan føre til dannelse av toksiner. De mest vanlige sjukdommene som reduserer avling og kvalitet i korn skyldes ulike sopper. Soppsjukdommene kan grupperes på ulike måter, for eksempel etter om de er avhengig av levende planter for å overleve, eller om de kan overleve på planterester i kortere eller lengre tid. Likeså kan de grupperes etter smittevei, som f.eks. ved såfrø, jordsmitte, luft, vannsprut m.m.

 

Fotsjukdommer

Flere alvorlige vekstfølgesjukdommer kommer inn under dette begrepet med rotdreper og stråknekker som de viktigste. En fikk store problemer med spesielt rotdreper i bygg- og hvetedyrkinga ved overgangen til ensidig korndyrkinga i 1950-60 årene. Etter en lengre periode med mindre og mer sporadiske angrep ser det ut som de siste årene med mye nedbør i vekstsesongen, gjør at angrepene er langt sterkere og hyppigere igjen. 

Rotdreper er en alvorlig vekstfølgesjukdom med meget stor avlingsreduserende effekt. Høsthvete og vårhvete er mest utsatt, men soppen kan gjøre stor skade også i bygg. Havre er lite utsatt, og hvis en får angrep så er det en egen rase av rotdrepersoppen. Soppen angriper røttene, og ved tidlige og sterke angrep blir hele rotsystemet koplet ut, og en får dårlig mating og tomaks. Angrepne planter får svarte røtter og svart belegg nederst på stengelen. Angrepene viser seg ofte ved at enkeltplanter får symptomene, men ved sterkere angrep kan store partier i åkeren bli angrepet, og en kan få en reduksjon i avlingene på 50 %. Svake angrep er vanskeligere å oppdage, og da er det også vanskeligere å si hvor mye angrepet betyr. Vekstskifte er det eneste effektive virkemiddelet, og en bør helst unngå hvete og bygg i 2 år der en har hatt sterke angrep. Med den ensidige dyrkingen av høsthvete, vårhvete og bygg som har utviklet seg i de beste kornområdene, må en hele tiden ha oppmerksomhet på denne alvorlige skadegjøreren. 

Fusarium i hveteaks Foto: Unni Abrahamsen.

Stråknekker er også en vekstfølgesjukdom som angriper de samme artene som rotdreper. Soppen angriper ved stråbasis og fører til at strået knekker. Ved sterke angrep kan soppen gi uryddig legde og gi avlingsreduksjon både på grunn av dårligere mating og vanskeligere tresking. En har soppmidler som har en viss virkning mot stråknekker, men det er ingen rutiner i behandling mot soppen. Også her er vekstskifte med oljevekster, erter eller havre effektivt. Rotdreper er en mer alvorlig skadegjører enn stråknekker.

Fusarium kan også angripe rotsystemet, og gjør skade i de samme artene som rotdreper og stråknekker. Også her er vekstskifte med andre arter det beste virkemidlet. Fusariumsoppen angriper også strå og aks, og skadeomfanget ved aksangrep og dannelse av mykotoksiner er langt mer alvorlig enn skaden på røttene.

 

Bladflekksjukdommer

Som navnet sier er dette sopper som angriper bladene, men mange av dem angriper også strå, agner og aks. Soppene blir spredd med frø, med planterester og med sporer ved regnsprut eller med vind. Mjøldogg kan spres over store avstander med vinddrag gjennom lufta. Mot mange av de andre av disse soppene er vekstskifte og frøbeising effektive virkemidler. Det er gjennom lang tid lagt vekt på sjukdomsresistens i kornforedlingen, og dagens sortsmateriale har relativt stor grad av resistens mot en eller flere av de aktuelle soppene. I tillegg har en plantevernmidler med god virkning mot de fleste bladflekksoppene, og det er utført mange forsøksserier med behandling i de ulike kornartene. Det er utviklet varslingstjeneste som kontinuerlig er under forbedring.

 

De viktigste sjukdommene i de enkelte kornartene

I bygg er de viktigste sjukdommene byggbrunflekk, grå øyeflekk og spragleflekk. I tillegg kan Fusarium ssp., mjøldogg og bipolarisbrunflekk nevnes. Vekstfølgesjukdommene stråknekker og til dels rotdreper kan gjøre stor skade. Sopp er også en årsak til nedbryting av halm etter at kornet er modent, og kan gi tap dersom kornet blir stående lenge modent før høsting. 

En stor serie med vekstregulatorer, sopp og insektmidler i frodige byggåkre ble gjennomført på midten av 80-årene (Buttedahl og Stabbetorp 1990). I middel for 7 år og 100 forsøk ga behandling med soppmiddel like før skyting en avlingsøkning på 35 kg korn (7-8 % meravling). Her ble soppsprøytingen utført uavhengig om en hadde angrep eller ikke. Mange av forsøkene hadde lite eller ubetydelig med angrep og ga små utslag for behandling, men det vil også si at forsøkene med sterke angrep ga meget store meravlinger. Dette understreker viktigheten av behovstilpasset behandling. I tillegg til avlingsøkningen førte soppbehandlingen til klart mindre legde og sikker høyere 1000-kornvekt og hl-vekt. 

I hvete er snømugg (og andre overvintringssjukdommer), hveteaksprikk, hvetebladprikk, DTR, fusarium og mjøldogg de viktigste sjukdommene. I tillegg kan vekstfølgesjukdommene rotdreper og stråknekker gjøre stor skade. Hvetestripesjuke (Cephalosporium) kan gjøre stor skade ved ensidig høstkorndyrking. I en serie med 2 ganger soppbehandling i høsthvete i årene 1984-89 (Dæhlin og Stabbetorp 1991) ga store meravlinger. I middel for 18 felt ga tidlig soppbehandling på 4-5 bladstadiet en avlingsøkning på 48 kg korn (10 %), og ved behandling rundt skyting var meravlingen på 72 kg korn (15 %). Det var ikke sikre samspill og 2 ganger soppbehandling ga meget store meravlinger. Det var meget stor forskjell på årene avhengig av vekstforholdene og sjukdomsangrepene. I 1984 var det mye nedbør og sterke soppangrep, og meravlingene ble meget store mens det tørre året 1988 nesten ikke ga avlingsutslag for soppbehandling. Dette viser på nytt hvor viktig det er å behovstilpasse behandlingene.

De refererte seriene samstemmer godt med flere andre serier med soppbehandling i denne perioden. Det er utviklet en varslingstjeneste (www.vips-landbruk.no) som er et godt hjelpemiddel i vurderinga av hvordan et sjukdomsangrep kommer til å utvikle seg i ulike kornarter. 

Rug er noe mer utsatt for overvintringssopp enn hvete på grunn av større bladmasse ved innvintring. Rug angripes av de fleste sjukdommene som går på hvete og bygg, men skadene er normalt noe mindre for de fleste av sjukdommene. Angrep av mjøldrøye kan forringe avling og kvalitet. 

Havre er mindre utsatt for sjukdommer enn de andre kornartene. Havre angripes av havrebrunflekk, og kan også være utsatt for bakteriesjukdommer. Normalt er skadene beskjedne. Havre kan også angripes av mjøldogg. Angrepene kan bli store, men kommer normalt seint i sesongen, og bekjemping er mindre aktuelt. Fusarium og påfølgende mykotoksinproblem er det viktigste på sjukdomssida i havredyrkinga. 

I oljevekster kan storknolla råtesopp gjøre stor skade under ugunstige vekstforhold, forsøk har vist avlingsnedgang på rundt 30 % (Rostad & Abrahamsen 2010) Det er utviklet en varslingstjeneste for å kunne si noe om risiko for store angrep/behov for bekjempelse i ulike distrikt. Klumprot kan også være årsak til redusert avling hos rapsdyrkere, og jordbytte kan derfor være positivt for flere parter. 

I belgvekster er sjokoladeflekk den mest alvorlige sjukdommen i åkerbønne, i tillegg ascochytaflekk. I erter kan det bli sterke angrep av erteflekk og gråskimmel. Storknolla råtesopp angriper også erter. De alvorligste sjukdommene i erter er antageligvis ertevisnesjuke og ertefotsjuke. 

Nesten alle sjukdommene er svært klimaavhengige, og angrepsgrad, utvikling og virkning på avling og kvalitet vil variere mye fra år til år. I tillegg kan det være stor forskjell mellom sorter i mottakelighet. Soppbekjempelse settes inn for å ta vare på det avlingspotesial åkeren har. Figur 5.3.6.4a viser et eksempel fra vårhvete, der meravling for soppbekjempelse for 2 sorter i gjennomsnitt for 4 – 5 forsøk hvert år er vist. Meravlingene er store, likeså års- og stortsvariasjonene.

Meravling for soppbekjempelse i kg/daa. Data fra sorts- og VIPS-forsøk der en sammenligner ubehandlet med behandling som gir minst mulig sjukdomsangrep. Gjennomsnitt av 4 – 5 forsøk pr år. (Abrahamsen upublisert).

Statistikken over andel kornareal med soppbekjempelse viser stor årsvariasjon i alle kornarter (figur 5.3.6.4b). I gjennomsnitt over flere år synes et gjennomsnitt på i underkant av 75 % behandlet vårhveteareal å være mindre enn behovet. Figur 5.3.6.4.a viser at behovet for bekjempelse var svært høyt i 2011, mye regn ga svært høyt sjukdomspress. I 2011 var ca 85 % av hveten behandlet mot sopp, det vil si at et betydelig konvensjonelt dyrket areal ikke ble behandlet. Statistikk (for bruk av plantevernmidler i 2011 (Aarstad & al 2012) viser at noe i overkant av 70 % av vårhvetearealet ble behandlet på de minste driftsenhetene (< 49 daa) økende til i overkant av 90 % av arealet på de største driftsenhetene (>200 daa). Tilsvarende variasjon finner en også for de andre kornartene. For bygg ble 36 % av byggarealet behandlet mot sopp i 2011, økende til 70 % for de største driftsenhetene. Behovet i høsthveten bør ligge noe høyere enn i vårhvete generelt, da en del av arealet vil ha behov for bekjempelse mot overvintringssopp. Imidlertid bør en vente noe større variasjon mellom år i høsthvete enn i vårhvete da dårlig overvintring kan gi lite behov/lav lønnsomhet for soppbekjempelse i vekstsesongen, slik som i 2011. 

En vil anta at rundt 10 % mer av arealet av hvete og bygg burde vært behandlet mot soppsjukdommer enn det statistikken viser. Statistikken viser at rundt 25 % av havren ble behandlet i 2011, mens det i tidligere år ikke ble brukt soppbekjempingsmidler i havre. Risiko for fusarium-angrep har ført til at en stor andel av havrearealene har blitt behandlet med soppbekjempingsmidlet Proline de siste 3 årene (2010-2012). 

Dyrkingstekniske forhold vil også påvirke sjukdomssituasjonen. Tette bestand vil føre til sterkere mjøldoggangrep. Angrep av grå øyeflekk i bygg vil ofte være sterkere i litt glisne bestand slik som på vendeteiger, da soppen lettere spres med vannsprut der åkeren er åpen. Redusert jordarbeiding vil føre til større risiko for bladflekksjukdommer i bygg og hvete, samt økt risiko for fusarium.

Prosent areal behandlet med fungicider 2001 – 2011 (Kilde: Statistikkbanken, www.ssb.no).

Det er stor variasjon i avlingsutslagene for soppbekjempelse i bygg, avhengig av distrikt, vekstskifte, sort m.m. I år med stort smittepress kan avlingsøkningene for soppbekjempelse være opp mot 20 %. Mer typisk vil være en avlingsøkning rundt 5 - 10 %. 

Spesielt bladflekksjukdommene som hveteaksprikk, hvetebladprikk og hvetebrunflekk (DTR) kan gi stor skade på avling og kvalitet i hvete. Forsøkene viser avlingsøkninger rundt 25 % i år med stort smittepress. Mer typisk vil være avlingsøkninger på 10 – 15 %. 

I havre er det ofte små og usikre avlingsutslag for soppbekjempelse, og i gjennomsnitt over år vil det ha liten effekt på avlingsnivået. Men spesielt i år med stor risiko for fusariumsmitte kan soppbekjempelse være viktig for minske angrep og risiko for mykotoksindannelse.

Forventa avlingstap på grunn av manglende bekjemping omfatter imidlertid bare en mindre del av kornarealet. Det er også et tap knyttet til underoptimal bekjempelse som kan skyldes feil valg av middel, dose og tidspunkt for behandling. Dette tapet er sannsynligvis like stort for norsk kornproduksjon som manglende tiltak.

 

Tiltak

Valg av sorter med god resistens mot sjukdommer er viktig. Det må være et fortsatt sterkt fokus på resistens hos kornsortene i foredling, sortsprøving og veiledning. Kunnskap om resistens hos nye godkjente sorter og hvordan de responderer på soppbehandling er nødvendig. 

Godt vekstskifte og frøbeising/frøbehandling er det mest effektive tiltaket mot en rekke av soppene som angriper kornet. En har imidlertid en struktur og flere andre faktorer som har gjort at det er stor ensidighet i korndyrkinga, og det kan være vanskelig å finne hensiktsmessige vekster å veksle med. Det gjelder å utnytte de mulighetene som finnes, og det ville være gunstig om arealene av oljevekster, erter og åkerbønne økes.

Grunnleggende kunnskap om utseende og forhold for at sjukdommene utvikler seg er nødvendig hos både rådgiver og produsent. Likeså å kunne se forskjell på sjukdommene, på symptomer som skyldes mangel på næringsstoffer, fysiologiske flekker m.m. 

Kunnskap om resistensutvikling, tilgang/kunnskap om og bruk av kjemiske midler med ulike virkemekanisme er viktig for å opprettholde og øke avlingen. Ved ensidig bruk av kjemiske midler med samme virkemekanisme kan fullstendig resistens eller økt toleranse hos sjukdomsorganismene utvikles svært raskt. Resistenssituasjonen må følges nøye, slik at relevant informasjon når ut til korndyrkerne raskt. Det er helt sentralt at en har tilgang på kjemiske midler som har ulike virkemekanisme, slik at gode strategier mot resistensutvikling kan praktiseres.

På indre Østlandet/områder med normalt stabilt snødekke om vinteren bør normalt høstkorn behandles mot overvintringssopp seint om høsten. Unntaket er dersom plantene er svært små ved innvintring. I de sørlige høstkornområdene bør bekjempelse vurderes hvis høstkornplantene er store ved innvintring, dersom det er mye organisk materiale (halm, spillkorn, ugras) i overflata og korn som forgrøde. 

I sorter som er svært utsatt for mjøldogg, må en følge med på utviklingen i åkeren, og eventuelt sette inn bekjempelse. 

Bladflekksjukdommene i korn har evne til å utvikle sterke angrep på relativt kort tid dersom forholdene for sopputvikling er gode. Vekstskifte og jordarbeidingsstrategi har betydning for sjukdomsutviklinga, men under gunstige forhold for soppen vil de fleste sjukdommene kunne gjøre stor skade også ved gode vekstskifter. Et viktig hjelpemiddel ved vurdering av bekjempingsbehov finner en på www.vips-landbruk.no. Resistensutvikling og risiko for slik utvikling gjør at en bør blande midler eller veksle mellom midler ved bekjempelse av bladflekksjukdommer. Feil valg kan føre til redusert meravling og redusert kvalitet. For å sikre god effekt av de behandlinger en setter inn, bør en sørge for å hente inn oppdatert kunnskap fra Norsk Landbruksrådgiving. En optimal bekjempelse av sjukdommer i korn forutsetter riktig diagnose, riktig tidspunkt for tiltak og riktig valg av midler/blandinger og doser. 

Mot vekstfølgesjukdommene rotdreper og hvetestripesjuke er det bare vekstskifte som hjelper. Stråknekker er også en vekstfølgesjukdom der vekstskifte er effektivt, men en har også en viss effekt av enkelte fungicider. Effekten mot stråknekker er ubetydelig ved bruk et stykke ut i sesongen, da midlene oftest brukes. 

Det må satses på videreutvikling og kvalitetssikring av sjukdomsvarslinga i VIPS. Bruken av VIPS bør økes, og informasjon om systemet må intensiveres. Brukervennligheten må økes og nye tjenester bør utvikles. 

En klimaendring som fører til mer nedbør vil forsterke problemene med mange av sjukdommene, både fusarium og bladflekker. Likeså vil en tilpassing til lengre vekstsesong kunne føre til mer sjukdommer.

 

Skadedyr

De største skadegjørerne blant insektene i korn er havrebladminerfluehavrebladluskornbladlus og fritflue

Havrebladminerflua gjør størst skade nord på Østlandet og i Midt-Norge. Skaden blir størst når eggleggingen er relativt sein slik at det blir mineringer i flaggbladet. Det er stor variasjon mellom år i angrepsgrad, og graden av skade vil også være avhengig av vekstforholdene. Skaden blir størst når en har tørre forhold.

Havrebladlus flyr inn i kornåkeren i begynnelsen av juni, og kan gjøre skade i kornåkrene fram til omtrent aksskyting. Bladlusene sitter lavt på stengel og undersida av bladene etter hvert i store kolonier. Havrebladlusa overvintrer på hegg, og det er en varslingstjeneste for risiko for store angrep basert på telling av bladlusegg på hegg om vinteren i korndistriktene. Havrebladlus kan overføre virussjukdommen gul dvergsjuke i korn, først og fremst i havre.

Kornbladlus blir normalt ikke tallrike i kornåkrene før i slutten av juli. Lusene sitter i aks/risle og suger næring, og gjør mest skade i hvete og havre. Dersom angrepet er stort mens aksene ennå er grønne, fører det til små korn eller fullstendig hvitaks. Etter gulmodning gjør lusene lite skade. Under tørre og varme forhold kan det skje en voldsom oppformering av bladlus. 

Behandling mot insekter i korn gir som regel langt mindre avlingsutslag enn soppbekjempelse. I den tidligere omtalte serien i bygg (Buttedahl & Stabbetorp 1990) ga behandling mot innsekter en avlingsøkning på 3-4 %. Insektbehandling i høsthvete ved skyting resulterte også i meravlinger på 3-4 %. Her ble alle forsøkene behandlet uten vurdering av behov, og variasjonen mellom år og felt var meget stor avhengig av angrepsgraden i hvert enkelt felt. Videre utvikling av varslingstjenesten VIPS blir derfor viktig for å behovstilpasse eventuelle behandlinger. 

Ved sein såing kan fritflue gjøre skade i havre. Likeså kan høstkornåkre som er svært tidlig sådd skades av fritflue. Friflua legger egg på nyspirte planter og larven ødelegger hovedskuddet. Skaden skjer på 1 – 2-bladstadiet til kornet. 

Nematoder (korncystenematode, rotgallnematode og frittlevende nematoder) kan være årsak til misvekst og svært reduserte kornavlinger. Hvor stor skade nematodene gjør avhenger av hvor følsom arten/sorten er for den aktuelle nematoden, og hvor stort angrepet er. Korncystenematoder gjør mest skade når en lang, kald og fuktig vår etterfølges av en varm og tørr sommer, og skaden er størst på lett jord (http://leksikon.bioforsk.no). Normalt vil angrepet være feltvis i en åker, og det er stor årsvariasjon. En undersøkelse i Vestfold viste en avlingsreduksjon på ca. 50 % i gjennomsnitt for 8 felt med sterke angrep av korncystenematode (Øverland, J.I., 2005). Avlingsreduksjonen kan være alt fra ubetydelig til total. Veiledere i Norsk Landbruksrådgiving antyder tap på 5 – 70 % på skiftenivå enkelte år. Når en har konstatert at nematoder er årsaken til misvekst, vil arts- og sortsvalg kunne redusere tapet betydelig. Korncystenematoder synes å gi størst problem på lettere jord i Vestfold, Østfold og enkelte steder i Trøndelag, men er funnet i alle fylker. I Østfold antydes det et gjennomsnittlig årlig tap på 2 – 3 % i fylket.

Prosent areal behandlet med insekticider 2001 – 2011 (Kilde: Statistikkbanken, www.ssb.no).

I oljevekster kan jordloppe føre til store etableringsvanskeligheter. Videre kan angrep av glansbille redusere frødanningen betydelig om bekjempelse ikke settes inn eller settes inn for seint. Det har de siste årene vært påvist betydelig utvikling av resistens mot insekticider hos glansbillene, noe som må tas hensyn til i bekjempingsstrategiene.

Hos belgvekstene kan ertevikler gjøre stor skade, først og fremst i erter. Skaden blir størst dersom erter dyrkes for tett inntil tidligere skifter med erter.

Statistikken viser at det er lite skadedyrbekjempelse i havre i forhold til de øvrige kornartene, og at det er mer i hvete enn i bygg (figur 5.3.6.6). Dette skyldes nok først og fremst at en er oftere ute med andre plantevernmidler i hvete, og sjeldnest i havre. I havre kan imidlertid gul dvergsjuke som er en virussjukdom som er overført av bladlus gi store avlingstap. Terskelen for bekjempelse er imidlertid høy fordi en sjeldnere kan kombinere bekjempelse av lus med andre tiltak.

 

Vekstregulering

Legde i kornåkeren kan medføre avlingstap, kvalitetstap, større tørkekostnader, høyere treskekostnader og større risiko for at en ikke får høstet åkeren i tide. Spesielt tidlig legde vil redusere kornstørrelse og avling, mens sein legde kan gi store høstetap og kvalitetstap. Legde generelt vil gi større arbeidsforbruk ved innhøsting, større maskinslitasje og økte kostnader til nedtørking. Risikoen for groskader kan være stor. Legde gir også økt risiko for utvikling av mykotoksiner.

Prosent areal behandlet med vekstregulatorer 2001 – 2011 (Kilde: Statistikkbanken, www.ssb.no ).

Gjødselmengde og gjødslingsstrategi påvirker legdefaren. Men selv ved riktig tilpasset gjødsling vil vekstforholdene likevel gi stor risiko for legde enkelte år, og da bør det nyttes en vekstregulator. Det vil i de fleste år gjelde i høstrug, og enkelte år må det til 2 ganger behandling i denne kornarten. Videre kan behovet vært stort i høsthvete, og er normalt minst i vårhvete. Statistikken for bruk av vekstregulering i årene 2001 – 2008 viser at under 20 % av bygget ble behandlet (figur 5.3.6.8). Det synes å være lavt. Likeså er bruken av vekstregulator i havre i følge denne statistikken altfor lav dersom en skal sikre avling og kvalitet i havren. Mye legde er verre å handtere ved sein innhøsting. Spesielt der vekstsesongen er kort, eller der en bruker seine sorter, er vekstregulering et godt hjelpemiddel.

I en undersøkelse basert på resultater fra verdiprøvingen av kornsorter i perioden 1984 – 2000 vurderte Refsgaard & al. (2001) en samfunnsmessig nytteverdi av vekstregulering i kornproduksjonen. I undersøkelsen ble sannsynligheten for legde i de ulike kornartene beregnet (tabell 5.3.6.8).

Tabell 5.3.6.8. Sannsynligheten for legde i ulike legdeklasser på Østlandet og i Midt-Norge

Hvis en legger disse beregningene til grunn og at en bør ha minimalt med legde ved dyrking av hvete og rug, og kan tolerere opptil 15 % i bygg og havre, burde rundt 25 % av byggarealet vært vekstregulert, 35 % av havrearealet, 30 % av vårhveten, 70 % av høsthveten og 95 % av rugen. Tallene fra SSB viser altså en underoptimal behandling i alle kornarter, og særlig i havre. SSB viser imidlertid hva som ble brukt i 5 enkeltår, behovet kan ha vært lite i noen av disse årene. 2011 var et år med stort behov, og da var andel behandlet areal opp mot gjennomsnittlig beregnet behov, bortsett fra for høsthvete. Høsthvetearealene var svært små i 2011.

 

Tiltak

Det er stor forskjell i sortenes stråstivhet, og der en har erfaring for at det ofte blir legde, bør en velge stråstive sorter. Delt gjødsling reduserer også risikoen for legde.

Det er flere vekstregulatorer på markedet i de fleste kornartene, og de skal brukes til forskjellig utviklingstidspunkt. Når en har vurdert at det er et behov for vekstregulering, bør en benytte første anledning til å utføre jobben, og velge middel ut i fra det. Er en usikker på behovet kan en se an situasjonen så lenge en er innenfor behandlingstidspunktet for Cerone (før skyting, gjelder ikke havre). Det bør ikke brukes vekstregulator hvis værprognosene tilsier varme og tørre/stressende forhold rett etter behandling. Da er heller ikke behovet til stede.

Tidlig legde i bygg. Foto: Unni Abrahamsen

Vekstregulering vil føre til økt risiko for angrep av bladflekksjukdommer. Dersom det er behov for vekstregulator er det som regel også gode forhold for sjukdommer. Ved bruk av vekstregulator bør det samtidig vurderes om det er behov for å bekjempe sjukdommer. 

En klimaendring som fører til mer nedbør vil forsterke risikoen for legde, og kanskje spesielt legde som fører til innhøstingsproblemer seinhøstes. Særlig ved dyrking av seine havresorter må en ta høyde for dette. Økt risiko for toksiner gjør at en også bør senke terskelen for hva en tolerer av legde i bygg og særlig havre.

 

Stråknekk/aksknekk

Noen byggsorter, spesielt 6-radsbygg, har dårlig stråkvalitet, selv om stråstyrken i seg selv kan være god. Dette kan gi strå- og aksknekk. Stråknekk vil si at strået knekker på grunn av nedbryting. Det gir en uryddig «legde». Bygg og rug er mest utsatt for nedbryting, men det kan skje i alle kornarter når åkeren blir stående ute lenge etter at den er moden. Det er stor forskjell i sorters stråkvalitet. Et forsøk med utsatt høsting i 2011(kapittel 5.1.4.2) viste at nedbrytinga kan være relativt omfattende før avlingstapet er betydelig. Men aksene kan henge helt ned mot bakken, og tapene er helt klart avhengig av hvor langt ned mot bakken en kan legge kniven.

Aksknekk vil si at strået knekker ved basis av akset. Før eller seinere faller akset på bakken. Spesielt i områder utsatt for vind kan dette gi stort tap. Stråknekk kan også forekomme i havre og hvete i åkre som står lenge ute etter at de er treskemodne.

 

Tiltak 

Det er stor forskjell i sortenes stråkvalitet. Valg av sort er derfor viktig, spesielt hvis det er stor risiko for forsinket høsting på grunn av liten høstekapasitet (store areal, avhengighet av leietresker, kun innhøstingsmuligheter i helger m.m.)

Vekstregulering og soppbekjempelse kan redusere problemet med stråknekk, mens en i forsøk har sett mer begrenset effekt på aksknekk (Abrahamsen & Tandsether 2012). Vekstregulering tidlig i sesongen (CCC eller Moddus) vil ha begrenset effekt, Cerone brukt rundt skyting vil ha noe større effekt mot stråknekk. Soppbekjempelse, rundt skyting, har hatt større effekt mot stråknekk enn vekstregulering. En kombinasjon av begge deler har gitt best effekt, og er aktuell i de mest utsatte sortene.

Overmoden åker med nedbryting av strå gir økt risiko for at hele aks blir liggende igjen på bakken. Foto: Unni Abrahamsen.

Overmoden åker med nedbryting av strå gir økt risiko for at hele aks blir liggende igjen på bakken. Foto: Unni Abrahamsen.