Økonomi, kompetanse og infrastruktur

For å sette i gang avlingsfremmende justeringer og tiltak i sin produksjon må korndyrkeren ha en motivasjon. God lønnsomhet er den viktigste motivasjonsfaktoren.

Jo større og mer langsiktig investering det er snakk om å gjøre, jo viktigere er det med tro på varig, god lønnsomhet. En annen viktig faktor er kompetanse. For å kunne avdekke effektive forbedringspunkt i dyrkinga og gjøre de riktige valg trengs kunnskap. Her vil det være snakk om egen kompetanse og/eller mulighetene for å innhente kunnskap og råd fra rådgivingstjenesten, forskning og/eller andre kanaler. 

Det er grunn til å tro at det er et samspill mellom lønnsomhet og kompetanse. Dersom lønnsomheten oppfattes som god vil motivasjonen for å skaffe seg kunnskap være større. Og på den annen side vil også økt kompetanse vanligvis medføre bedre lønnsomhet.

 

Økonomi, priser og tilskudd

Økonomien er en viktig begrensning for utviklingen av norsk kornproduksjon. Tilgang på arbeid utenom bruket i de sentrale kornområdene har ført til at de fleste kornprodusentene henter store deler av inntekta fra andre produksjoner og utenfor gården. En delvis omlegging av kornprisen fra produsert vare til areal, og en sterk økning i kostnadene til driftsmidler gir mindre tid og insitament til å følge opp i kornproduksjonen. Dette fører til en dyrking som ikke alltid er optimal i forhold til å følge opp med nødvendige tiltak i åkeren. Se kapittel 4.2.1.

Tabell 5.5.1. Prosent stemmer på aktuelle tiltak som myndighetene kan bidra med for å øke norsk kornproduksjon (Eldby 2012).

På spørsmål i en undersøkelse utført av Eldby (2012) om hva myndighetene kan gjøre for å øke norsk kornproduksjon var det to tiltak som utmerket seg. Økt kornpris oppgis som viktigste tiltak fra to av tre kornprodusenter på Østlandet og Trøndelag. Dernest kom innføring av tilskudd til drenering. 

Utilstrekkelig lønnsomhet i kornproduksjonen fører også til at det ikke blir investert i produksjonsapparatet. Det blir i større grad enn tidligere valgt å leie inn nødvendig utstyr framfor å kjøpe eget. Dette behøver ikke være negativt økonomisk sett, men innebærer en risiko i forhold til å få utført arbeidsoperasjoner til rett tid.

Tiltak 

Etter det som er nevnt foran så vil en øking av kornprisen være det viktigste tiltaket for å minske arealavgangen og øke avlingene i kornproduksjonen. 

Situasjonen med at kornproduksjon i stor grad foregår på deltidsbruk vil være vanskelig å endre. Korndyrkerne som av ulike årsaker har valgt å satse på en yrkeskarriere utenfor gården, antas å ha en relativt høy terskel for å vende tilbake som heltidsbrukere. For de fleste er ikke dette et alternativ, bl.a. ut i fra gårdens størrelse. Imidlertid vil en styrket kornøkonomi gjennom økt kornpris stimulere til økt interesse og økt innsats og derigjennom økte avlinger. 

Som tidligere påpekt er manglende drenering og økt jordpakking en viktig årsak til reduserte avlinger. Ordninger som for eksempel et investeringstilskudd til drenering og andre langsiktige tiltak for å gjøre slike tiltak lønnsomme vil derfor være av stor betydning. 

Tilskudd på arealbasis er et godt egnet tiltak for å utligne ulikheter i naturgitte forhold og for kornkjøperne er det et viktig virkemiddel for å utligne forskjellen mellom verdensmarkedets og norsk kornpris og bør derfor opprettholdes. 

En del av nedgangen i kornareal skyldes at små og urasjonelle skifter blir tatt ut av kornproduksjonen. Fortsatt foregår en betydelig del av korndyrkingen på slike areal, og tiltak som stimulerer til fortsatt korndyrking på disse arealene blir derfor viktig. Økte satser for arealtilskudd på slike skifter bør vurderes.

 

Kompetanse

Skal landbruksproduksjonen opprettholdes – og økes – må kompetansen være høy i alle ledd. Først og fremst bør det praktiske landbruket være basert på at yrkesutøverne har en landbruksfaglig utdannelse. Det innebærer for kornprodusentene kompetanse innen særlig jord- og plantefag, teknikk, økonomi og driftsledelse. Videre må produsentene ha tilgang til dyktige rådgivere og gode rådgivingstjenester. 

Forskning og utvikling for det norske landbruket er en forutsetning for at produsentene skal kunne produsere store avlinger av god kvalitet samtidig som miljø og samfunnets øvrige krav ivaretas.

 

Landbruksfaglig utdanning, rådgiving og FoU

De gamle landbruksskolene, der en tok landbruksutdanning i løpet av ett til to år, ble borte da naturbruk ble en del av den videregående skolen. For de som har bestemt seg for en arbeidsplass i landbruket er det en god løsning, enten med et 3-årig eller 4.-årig utdanningsløp. For de som tar en annen utdannelse, men seinere velger å drive i landbruket enten på deltid eller heltid har det blitt noe vanskeligere. Noen videregående skoler tilbyr imidlertid ettårige landbrukskurs for folk uten «rett» til ytterligere videregående utdannelse, og det finnes tilsvarende nettbaserte kurs som går over ett til to år. Spesielt for kornprodusentene som i større grad enn andre produsenter har andre yrker i tillegg til landbruket, og i utgangspunktet i mindre grad har formell landbruksfaglig utdanning, så er de nettbaserte tilbudene viktige. Det gjelder både muligheter for enkeltfag og agronomutdanning. 

Norsk Landbruksrådgiving spiller en særlig viktig rolle, og deres kompetanse er helt sentral for praktikernes faglige utvikling. Dette gjelder både ved å overføre kunnskap fra produsent til produsent, og i formidling av kunnskap fra forskning og utvikling. Norsk Landbruksrådgiving sine enheter er også direkte samarbeidspartnere i mange forskningsprosjekt og et bindeledd mellom kunnskapsmiljøene og primærjordbruket. 

Landbruksakademikerne rekrutteres i stor grad til stillinger innen de videregående skolene innen naturbruk, Norsk Landbruksrådgiving, rådgivere/selgere i landbruksrelaterte firmaer og landbruksfaglig forskning. De fleste med høyere landbruksfaglig utdanning kommer fra UMB, men også noen ved Universitetet i Tromsø. I tillegg utdannes det bachelorkandidater innen landbruk på Høgskolen i Nord-Trøndelag og i Hedmark. 

En undersøkelse om framtidig behov for landbruksakademikere i bedrifter, utdanning m.m. tyder på at det er høy gjennomsnittsalder på dagens ansatte, samtidig som bedriftene frykter at det rekrutteres for få til relevant utdanning (Hillestad 2009). Undersøkelsen viser at det er stort avvik mellom bedrifter som sier at de har behov for høyere utdanning innen plantefag og antall studieplasser på UMB. Videre ser det i denne undersøkelsen ut som om det vil bli god tilgang på landbruksøkonomer i forhold til behovet, og at det er noenlunde balanse innen landbruksteknikk. En utredning der en har sett på utdanning- og forskerrekruttering konkluderer imidlertid med at fagmiljøet i landbruksteknikk må styrkes for å kunne opprettholde utdanning og rådgiving innen faget (Eltun et al. 2010).

 

Produsentenes kompetanse

En spørreundersøkelse i 2009 blant yngre, nye eiere av landbrukseiendommer viste at nye bønder er god utdannet, fire av 10 har utdanning på høyskole eller universitetsnivå (Eldby & Nyhammer 2010). Men dette betyr ikke at de er utdannet innen landbruket. Omtrent halvparten av de nye gårdbrukerne har landbruksfaglig utdanning på enten videregående eller høyere nivå. Undersøkelsen viste også at de som allerede hadde landbruksfaglig utdanning i større grad tar etterutdanning og kurs enn de som ikke har. Med nye brukere i denne undersøkelsen menes brukere som hadde tatt over landbrukseiendom i løpet av de siste 5 årene (2004 – 2009), og som var 40 år eller yngre da de overtok. 

Blant de nye kornprodusentene har 53 % benyttet seg av rådgivingstilbud, 37 % fra Norsk Landbruksrådgiving. Det er en generell tendens blant nye bønder at de som har landbruksutdanning også benytter seg mer av muligheter for etterutdanning og rådgiving. Totalt omfattet denne undersøkelsen 1121 nye bønder, derav 147 kornprodusenter. 

En undersøkelse blant nye bønder i Sør-Trøndelag viste at 100 % av kornprodusentene i undersøkelsen hadde fulltidsjobb utenom gården (Bunger 2011). 82 % av dem hadde utdanning på høyskole/universitetsnivå, men hele 85 % av kornprodusentene hadde ingen form for formell landbruksutdanning. Kornbøndene hadde i mindre grad enn andre produksjonsgrupper deltatt i etterutdanning. I denne undersøkelsen mener også kornbøndene, som i utgangspunktet i minst grad har tatt landbruksutdanning og benyttet seg av etterutdanning, i større grad enn andre produsentgrupper at en lærer det en trenger gjennom det praktiske arbeidet. De hadde betydelig mindre tro på at landbruksutdanning ville gjøre dem til dyktigere bønder enn det andre produsentgrupper hadde. 

Undersøkelsen blant nye bønder i Sør-Trøndelag omfattet 112 bønder, derav bare 17 kornprodusenter. Undersøkelsene blant de nye bøndene omfatter et begrenset antall produsenter, og behøver heller ikke være representativt for utdanning, arbeid ved siden av gården, bruk av rådgiving m.m. for kornprodusenter generelt. Svarene gjelder dessuten i prosent av antall og sier ingen ting om driftsomfanget. Som eksempel kan nevnes at ca. 55 % av de som søker produksjonstilskudd i området til Romerike Landbruksrådgiving er medlemmer, men disse 55 % driver ca. 75 % av arealet. 90 % av medlemmene i Romerike Landbruksrådgiving får ukentlig meldinger via E-post. Det er usikkert om de nye bøndene f.eks. oppfatter en E-postmelding som å ha mottatt rådgiving fra Norsk Landbruksrådgiving. 

I en spørreundersøkelse blant odelsberettigede oppga 33 % av 214 fremtidige kornprodusenter at de ville drive på heltid (Andgard et al. 2009). Det er imidlertid forskjell mellom distrikter. For eksempel var denne andelen bare 15 % i Oslo/Akershus, 37 % på øvrige Østlandet og 58 % i Trøndelag. Grupperingene av svarene på distrikter gjelder imidlertid alle produksjoner. Men ut i fra dette ser det ut som en svært stor andel av framtidige kornprodusenter i bynære strøk regner med at kornproduksjonen vil bli en deltidsbeskjeftigelse. Framtidas kornprodusenter har også i mindre grad enn f.eks. melkeprodusentene planer om å utvide drifta etter overtagelse, 52 % sier de vil fortsette drifta på dagens nivå. Dette bekreftes av undersøkelsen blant yngre bønder, i underkant av 50 % av de nye kornprodusentene hadde økt produksjonen, mens i gjennomsnitt for alle produksjoner hadde 2 av 3 utvidet produksjonen etter overdragelsen (Eldby & Nyhammer 2010). Dette kan imidlertid skyldes at kornproduksjonen i større grad er knyttet til arealressurser enn husdyrproduksjonene. 

Gjennomsnittlig alder ved overdragelse av landbrukseiendommer er i overkant av 50 år. Alder ved overdragelse som ikke er en del av et uskifte/skifteoppgjør er imidlertid en del lavere, i overkant av 40 år (Kilde: ssb.no). For personer som tar landbruksutdanning rett etter ungdomsskolen vil det gå relativt lang tid fra en tar en utdanning til en får praktisert kunnskapen i egen drift. Det vil være stor variasjon i vedlikehold/oppdatering av kunnskapen i denne perioden.

 

Tiltak

Kornproduksjonen er preget av at de store produsentene blir større, men også av at en stor andel av produsentene er sysselsatt utenfor bruket. Fortsatt vil en del relativt små gårder være egne driftsenheter. På store enheter og enheter som også tar på seg leiekjøring, kan deler av arbeidet utføres av innleid arbeidskraft. Det må legges til rette for at alle grupper produsenter og ansatte i landbruket motiveres til faglig utvikling. Undersøkelsen til Eldby & Nyhammer (2010) viste at utdanning ga mersmak, det vil si at faglig utvikling genererer behov for mer kurs/etterutdanning. Utdanningsnivået er i utgangspunktet til dels svært høyt, om enn ikke innen landbruksfag. 

Det er en viktig oppgave, både for den videregående skolen og for landbruksrådgivingen, å tilpasse etterutdannings- og oppdateringskurs til nye bønder, og fange dem opp tidlig. Tilbudet av møter, kurs og etterutdanning må tilpasses alle grupper av kornprodusenter. En stor andel vil være godt vant til å søke kunnskap på nett, andre vil ha korte konsentrerte etterutdanningskurs. Viktig kan også kollegatreff med erfaringsutveksling på kvelder være for at deltidsbønder skal ha en faglig og sosial tilknytning i landbruket. Et opplegg med produksjonsplanlegging etter mønster fra den tidligere kampanjen «Plan i plantedyrkinga» kan være et aktuelt tiltak. 

Norsk Landbruksrådgiving har store utfordringer, men også muligheter til og nå grupper med svært ulik kompetanse og ambisjoner innen kornproduksjon. Selv om hoveddelen av norsk kornproduksjon drives av medlemmer i Norsk Landbruksrådgiving, er det også et betydelig areal som drives av ikke-medlemmer. Disse må også fanges opp. Den sterkere satsningen NLR har hatt de siste årene innen teknikk, økonomi, miljøplaner m.m. er et godt utgangspunkt for en helhetlig rådgiving som kan tiltrekke flere av kornprodusentene. I Melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken, (Meld. St. 9,2011-2012) blir det klart slått fast at veiledningstjenesten bør ha rekruttering og oppfølging av nyetablerere som en målgruppe. 

Norsk Landbruksrådgiving bør lage et systematisk tilbud til nye kornprodusenter, gjerne satt sammen av temakvelder. Medlemskap går gjerne «i arv» ved generasjonsskifte, men det er også viktig å fange opp nye kornprodusenter som ikke arver denne tilknytningen til rådgivingen. 

Antall studenter innen relevante landbruksfag er for lavt i forhold til behovet, og det er en utfordring for de videregående skolene, for Norsk Landbruksrådgiving, landbruksforskningen og ulike landbruksrelaterte bedrifter. Det gjelder også forvaltningen som f.eks. Mattilsynet, SLF m.fl. Det vil bli sterk konkurranse om de få studentene som utdannes framover. Det er viktig at bedrifter som rekrutterer landbruksakademikere går sammen om å synliggjøre arbeidsmulighetene innen undervisning, rådgiving og forskning for på sikt å øke antall studenter betydelig. 

Ansatte i bedrifter som selger innsatsmidler til kornprodusentene er ofte viktige rådgivere/samtalepartnere for produsentene. Bedriftene må sørge for at de ansatte har muligheter for faglig oppdatering og en tett dialog med de lokale enhetene i Norsk Landbruksrådgiving. 

Kompetanse må vedlikeholdes og videreutvikles i alle ledd. Anvendt forskning og utvikling må sikres finansiering. Et tett samarbeid mellom forskning og rådgiving er nødvendig for utvikling, gjennomføring og kunnskapsformidling i anvendt FoU. 

En må forvente økt etterspørsel etter problemløsing ute i felt. Bioforsk og Norsk Landbruksrådgiving bør samarbeide om videreutvikling av forskningsbasert kunnskapsformidling og varslingstjenester på nett, via «apps» m.m. 

Forskningsinstitusjonene og rådgivningstjenesten må øke og utvikle kompetansen på gjennomføring av feltforsøk og andre undersøkelser. Videre må en følge med på teknologiutviklingen av utstyr, for eksempel innen presisjonsjordbruk.

 

Bruksstørrelse

I kapittel 4.1 er de kraftige strukturendringene i norsk kornproduksjon omtalt. Tall fra 2011 viser at kornarealet er under 3 millioner dekar for første gang siden 1970-tallet. Antallet enheter som dyrker korn reduseres raskt, siden 2000 er det i gjennomsnitt blitt borte om lag 750 bruk med korn hvert år.

Figur 5.1.3a. Ulike bruksstørrelser sin andel av kornarealet i 2000 og 2012. Kilde: ssb.no.

Konsekvensen av at antall driftsenheter som dyrker korn synker raskt er at gjennomsnittlig kornareal pr. bruk øker (se også kapittel 4.1.2). I år 2000 ble cirka 50 % av arealet drevet på enheter over 300 dekar, i 2012 hadde bruk med over 300 dekar sin andel av kornarealet økt til 67 % (Figur 5.1.3a). Om lag 45 % av kornarealet ble i 2012 drevet på enheter over 500 dekar. Siden år 2000 er dermed andelen av kornarealet som drives på enheter med over 500 daa nesten fordoblet.

Figur 5.1.3b. Relativ kornavling på planteproduksjonsgårder for ulike bruksstørrelser, sett i forhold til veid middelavling (=100) for gårdene. Tallgrunnlaget ble hentet fra avlingsstatistikken hos SSB. (Stabbetorp 2000).

En undersøkelse fra 2000 viste at avlingsnivået var betydelig høyere på bruk med store kornareal enn på mindre bruk (figur 5.1.3b). Undersøkelsen går fram til 1996 og ble gjennomført i en periode hvor kornøkonomien var relativt god, og det var god lønnsomhet i å ta store avlinger. Forskjellene i avlingsnivået mellom små og store kornarealer ble forklart med at kornproduksjonen betydde mest på de store enhetene (>500 daa), og kunnskap og profesjonalitet var større på de store enhetene enn på enhetene med lite kornareal. Den gang foregikk produksjonen stort sett på egne areal, det var mindre leide areal, og det var bare et fåtall som driftet kornareal over 1000 dekar.

Nyere undersøkelser viser at det tas høyest avling på bruk med 500-600 dekar korn (Flaten et al. 2011). Både mindre og større enheter har gjennomsnittlig lavere avling. Det presiseres at dette også kan ha sammenheng med andre forhold enn bare bruksstørrelsen, for eksempel kan flere større bruk ha en noe mer gunstig beliggenhet og dermed høyere avlingspotensial enn små bruk (Flaten 2011). 

Det er flere forhold knyttet til de raske strukturendringene mot stadig færre og større bruk som en bør være oppmerksom på at kan gi begrensninger i produksjonen. En stor enhet med korndyrking kan være bygd opp på ulike måter, en kan tenke seg to ytterpunkter: 

  • Alternativ 1: Bruket består av noen få store skifter som ligger innen små avstander. 
  • Alternativ 2: Bruket er bygd opp av mange skifter som ligger geografisk spredd. 

Brukene over 500 dekar i undersøkelsen fra 2000 representerer alternativ 1, mens dagens store kornbruk som oftest vil havne i alternativ 2. Forholdene vil ligge betydelig bedre til rette for å gjennomføre en agronomisk god kornproduksjon på alternativ 1 enn på alternativ 2. Tross store maskiner vil det på alternativ 2 lett kunne oppstå betydelige kapasitets- og logistikkutfordringer, og det vil være krevende å sikre at all behandling på skiftene skjer til rett tid når jorda er laglig i hektiske onneperioder. Svenske erfaringer typer på at når arealet øker uten at driftsapparatet øker tilsvarende så går avlingene ned. 

En økende andel leiejord vil også føre til at store arealer drives av dyrkere som har liten kunnskap om forholdene og dyrkingshistorien på det enkelte skiftet. Ved kortere leieforhold er det også naturlig at brukeren ikke er motivert for å opprettholde vedvarende høy produktivitet gjennom langsiktige investeringer i for eksempel grøfting. Det er på den annen side grunn til å tro at bortleie av jord også kan ha en positiv avlingseffekt i en del tilfeller. For eksempel der en mer profesjonell og motivert korndyrker tar over et areal etter en lite profesjonell dyrker som har tatt beslutningen om bortforpaktning. 

Små skifter med krevende arrondering utgjør en stor andel av det norske kornarealet. Det er for eksempel slik at om lag 150 000 dekar av det norske kornarealet utgjøres av skifter på mindre enn 10 dekar (Norske Felleskjøp pers.medd.). Dersom disse skiftene går ut av dyrking vil det ha betydelig negativ effekt for kornproduksjonen i Norge.

Tiltak 

Videreutvikling av verktøy som gjør det enkelt å skaffe seg kjennskap til dyrkingsforhold og dyrkingshistorie på skifter som man ikke har dyrket tidligere. Dette er viktig både for å utnytte avlingspotensialet, men også for miljøsiden. Presisjonsjordbruk med sensorer for kartlegging av jorda og rett tildeling av gjødsel og plantevernmidler blir faktorer her. 

Det bør tas grep som gjør at det også i framtida blir interessant å dyrke små skifter med krevende arrondering. Størrelsen og skiftestrukturen bør kartlegges, og det bør også kartlegges hvor og hvor store aktuelle og rasjonelle areal en har for nydyrking.

 

Kapasitet i driftsapparatet

Som omtalt i forrige kapittel øker størrelsen på kornbruka, og økningen skjer i hovedsak gjennom jordleie. Det medfører at redskapen må flyttes over større avstander, og gjør det også vanskeligere å utføre de ulike arbeidsoperasjonene til riktig tid på skiftene. Antallet store traktorer og tilpasset redskap utgjør neppe noen begrensning i denne sammenhengen.

I følge Traktor og maskinimportørenes forening (TLIF) er det ca. 130 000 traktorer i drift i landbruket. Antall nyregistrerte traktorer i 2011 var om lag 2900 med en gjennomsnittsstørrelse på over 110 hk. Det framgår ikke hvor stor del av disse som skal brukes i jordbruksdrift.

Figur 5.1.4.1. Antall dager med jord laglig for jordarbeiding på Kise 1963-1987. (Riley upublisert)

Våronn

En viktig begrensning for å få etablert en kornåker er antall dager som jorda er lagelig for behandling.

Av figur 5.1.4.1 ser en at det er stor variasjon mellom år hvor mange dager en har til rådighet i våronna. Dette vinduet for jordarbeiding og såing blir mindre jo dårligere drenert jorda er. Hvis en ikke tar hensyn til jordas lagelighet vil det ha store konsekvenser for avlingsnivået. En fare med dagens maskinpark er at det sjelden er begrensninger i framkommelighet, det er et ansvar føreren må ta. Den samme begrensningen vil gjelde muligheten for optimal behandling med plantevernmidler og for høsting mens kornet enda har god kvalitet.

Figur 5.1.4.2. Fordeling av svar på spørsmål: Har du egen tresker? i spørreundersøkelse 2011. Svarene gruppert etter størrelsen på kornarealet (Eldby 2012).

Skuronn

Det blir stadig færre driftsenheter som har egen tresker, og leiekjøringsmarkedet øker. Tilgangen på egen tresker var en del av spørreundersøkelsen som LU utførte i 2011 (Eldby 2012), se figur 5.1.4.2. Andelen med store treskere øker, men ifølge maskinbransjen blir den totale treskerkapasiteten likevel redusert. 

En ser at andelen uten egen tresker naturlig nok er størst på de minste kornbruka, men undersøkelsen konkluderer også med at få mente den vanskelige sesongen 2011 ville gått bedre hvis de hadde hatt egen tresker. På spørsmål om de hadde planer om å investere i egen tresker svarte hele 80 – 90 % nei.

Den økende størrelsen på treskerne gir også økt risiko for pakkingsskader i våte høster. For de største treskerne kan det dreie seg om vekter omkring 20 tonn med full korntank. Høsten 2011 så vi en tendens til at det ble solgt en del mindre treskere fordi disse hadde bedre framkommelighet og gjorde mindre skader på bløte arealer. 

Høsting til rett tid er avgjørende for avling og kvalitet. Forsøk utført ved Bioforsk Øst Apelsvoll høsten 2011 viste en avlingsnedgang i Tiril 6-rads bygg på 20 % ved utsatt høsting i tre uker i forhold til høsting når åkeren var moden. Utsatt høsting vil gå ut over kvaliteten både på mat- og fôrkorn, og fører i enkelte år til store verditap både for den enkelte og for kornbransjen som helhet. 

Den store kapasiteten pr. tresker medfører at begrensingen ofte kan ligge på mottakssida på den enkelte driftsenhet, forutsatt at forholdene gjør det mulig å benytte treskerne.

Tabell 5.1.4.3. Prosent av de deltakerne i undersøkelsen med egen tørke (Eldby 2012)

Andelen bruk med tørke øker naturlig nok med bruksstørrelsen. På spørsmål om planer for investering i tørke, svarer majoriteten på 56 % at det ikke er lønnsomt, mens 21 % har planer om å investere i tørke. Denne andelen er noe større på bruk over 500 dekar (25 %). Hele 42 % av de spurte på Østlandet mente de ville fått bedre kvalitet på kornet fra 2011- sesongen hvis de hadde hatt egen tørke. 

Tiltak 

For å øke antall dager jorda er lagelig for ulike arbeidsoperasjoner vil bedre grøftetilstand være viktig. Siden en stor del av kornet dyrkes på leide arealer, vil gode avtaler mellom partene og langsiktige kontrakter være nødvendig for at det skal lønne seg å investere i jordveien. 

Bruken av leietresking vil antagelig fortsatt øke. Et ledd i å oppnå flere dager som treskeren kan kjøre og dermed øke kapasiteten pr. maskin, kan være et nærmere samarbeid om arts- og sortsvalg. Det er viktig både for å utvide høstesesongen, men de ulike sortene har også ulik evne til å stå ute i påvente av høstevær. 

Det er først og fremst de større kornbrukene som ønsker å investere i tørke. Ut i fra fordelingen på svarene, spesielt fra Trøndelag, vil mange være tjent med å investere i tilskuddsvarme til kaldlufttørka noe som gir en vesentlig kapasitetsøkning. En oppvarming av tørkelufta med 3 °C reduserer tørketida til 2/3 av tida det tar å tørke med kaldluft. Ei oppvarming på 6 °C reduserer tørketida til 1/3. Dette vil gjøre det lettere å få tørket kornet ned til lagerfast vare, spesielt i vanskelige høster.