Næringsforsyning og gjødsling

Alle planter trenger tilpassede mengder vann, lys, karbondioksid og næringsstoffer for å utnytte sitt potensial for vekst.

Utilstrekkelige mengder næringsstoffer, for lite eller for mye vann, stort sjukdomspress eller andre vekstreduserende forhold kan gi betydelige reduksjoner i veksten, avlinga og kvaliteten av produktene. Kjernen i riktig næringsforsyning er å legge til rette for at planter med effektive rotsystem har tilgang til riktig mengde av essensielle næringsstoff når de trengs. Da vil samtidig tapene til omgivelsene minimaliseres. 

Kornavlingene høstes og fjernes fra dyrkingsplassen. Med avlingene føres næringsstoff vekk fra jordet. En forutsetning for å opprettholde jordas produksjonsevne er at man ved gjødsling erstatter de næringsstoff som avlingene fører bort. Dette er kjernen i balanseprinsippet. Særlig når det gjelder nitrogen, så har man en del såkalt uunngåelige tap og derfor må det aksepteres noe overskudd for å hindre utarming av jorda. 

Nitrogen er det næringsstoffet som har klart størst betydning for avlingsmengde og kornkvalitet. Allerede det første året uten N-gjødsling i et kornomløp produseres bare i gjennomsnitt snaut halvparten av potensiell avling (47 % i middel for 107 gjødslingsforsøk i vårkorn, 1991-2007).

Tabell 5.3.5. Økonomisk optimal N-gjødsling ved ulikt avlingsnivå (middel for alle kornarter), samt tilhørende N-opptak i korn og N-overskudd (N-gjødsel minus N i korn)

Riley (2010) analyserte et stort antall N-gjødslingsfelt (193 felt) utført over en 20-årsperiode. Balanse mellom tilført N-mengde og bortført N-mengde ble oppnådd ved cirka 7,5 kg N pr. daa, noe som er betydelig lavere enn det økonomisk optimale. Et mye diskutert spørsmål er hvor stort N-overskudd som kan aksepteres før det får negative miljøkonsekvenser.

Riley (2010) påpeker at et visst overskudd må tåles for å kompensere for tap som skjer selv når man ikke gjødsler. Dette er nødvendig for å sikre at jorda ikke utarmes på sikt. Når dette forsøksmaterialet ble gruppert etter avlingsnivå, fant man at overskuddet er lavere ved høyt enn ved lavt avlingsnivå, selv om det gjødsles sterkere i tilfeller med høy avling. Resultatene er vist i tabell 5.3.5 for tre ulike avlingsnivåer. 

Mens den økonomisk optimale N-gjødselmengden øker med 6 kg/daa mellom lavt og høyt avlingsnivå, øker N-opptaket i kornet med over 9 kg/daa og N-overskuddet halveres. Dette indikerer at å sikre høye avlinger er et vinn-vinn tiltak, det gir både større produksjon og reduserer faren for uønsket N-tap til omgivelsene under forutsetningen av at en treffer det optimale.

Korn har i utgangspunktet stort behov for lett tilgang på næring, spesielt nitrogen, i den vegetative fasen, mens behovet er mindre i modningsfasen. Derfor var det vanlig å gi all gjødsla til korn om våren. Ved økt produksjon av mathvete ble det viktig med høyt innhold av protein for å få god bakekvalitet, og delt gjødsling ble vanlig praksis. Ved delt gjødsling reduseres gjødselmengdene noe om våren, resterende N-mengde tilpasses plantenes behov best mulig og gis ved slutten av den vegetative fasen/inngangen til modningsfasen. Det er gjennom årene utført mange forsøk med delgjødsling til hvete. Det gjelder både mengder, tidspunkt og gjødselslag, og delt gjødsling er standard gjødslingsstrategi i hvete og rug. Delt gjødsling i vår- og høsthvete gir noe større avling, høyere proteininnhold, noe mindre legde og sjukdomspress enn om tilsvarende mengder blir gitt om våren. Delt gjødsling har en miljøgevinst ved mindre risiko for avrenning og tap av nitrogen. 

Det er også utført mange forsøk med delt gjødsling til bygg og havre fra begynnelsen av 1990- årene og utover (Abrahamsen & Stabbetorp 2001). På Østlandet under relativt tørre forhold og lite legde fikk en som regel lite eller svakt negativt utslag på avlingene. I Midt-Norge har delt gjødsling stort sett gitt positive avlingsutslag i bygg ved sammenlignbare nitrogenmengder. De positive avlingsutslagene tilskrives i første rekke mindre legde. Bygg og havre avregnes ikke etter proteininnhold, og delgjødsling til disse kornartene har fått liten utbredelse på Østlandet. I Midt-Norge har mindre legde og noe større avlinger i større grad stimulert til delt gjødsling. 

Basert på forsøk med delt gjødsling til bygg og havre utført i perioden 2003-2005 var konklusjonen at delt gjødsling ga en viss avlingsgevinst i bygg, mens i havre var avlingene som ved tradisjonell gjødsling. Den positive avlingsgevinsten for delt gjødsling til bygg var størst ved relativt mye nedbør i første del av vekstsesongen. Ved såing kjenner en ikke til hvordan nedbørsforholdene blir, det beste vil være å velge en gjødslingsstrategi som er robust med hensyn til å gi et godt resultat mest mulig uavhengig av om det blir en tørr, normal eller fuktig forsommer (Hoel 2007). 

Delt gjødsling har en rekke fordeler. Det gir mulighet for en mer optimal tildeling av nitrogengjødsla etter vekstforholdene. Ved mye nedbør om forsommeren får en mindre risiko for legde og mindre risiko for tap av nitrogen ved avrenning. Ved tørre vekstforhold og mindre avlingspotensial kan delgjødslinga reduseres eller sløyfes uten at det går på bekostning av avlingene. Delt gjødsling til vårkorn vil bidra til økt effektivitet i våronna selv om hovedmengden av nitrogenet til korn må gis tidlig. Praktisert riktig vil delt gjødsling ha en positiv miljøeffekt. 

I 2007/2008 ble fosfornormen til korn redusert med 30 %. Gjeldende norm bruker P-AL 5-7 i jorda som et optimalt nivå i forhold til plantevekst og miljø. I dette intervallet anbefales balansegjødsling, det vil si at man tilfører like mye fosfor som man fjerner med avlingen. På denne måten vil det verken skje anrikning eller utarming av fosforreservene i jorda. Ved høyere P-AL skal det tilføres mindre fosfor enn det avlingene fjerner, og ved P-AL lavere enn 5 skal det tilføres mer fosfor enn avlingene fjerner (Kristoffersen 2011). 

Balanseprinsippet gjelder også for kaliumgjødsling, der målsettingen er avlingsøkning samt å tilstrebe og ivareta en ønsket kaliumstatus i jorda. Forsøk gjennomført i vårkorn de siste årene indikerer at det ikke er behov for å endre gjeldende kaliumnorm for korn. 

Svovel er et viktig næringsstoff som påvirker både avling og kvalitet. Mest utsatt for mangel er man på lett jord i nedbørrike områder. Forsøk gjennomført i høsthvete for noen år tilbake viste betydelig avlings- og kvalitetsrespons på svovelgjødsling på sandjord og på felt i Midt-Norge (Hoel 2009). De mest vanlige mineralgjødseltyper som brukes i norsk korndyrking inneholder tilstrekkelig med svovel til at behovet dekkes. 

Dersom en gjennomfører forskriftsmessig gjødslingsplanlegging, treffer bra med avlingsforventning og følger gjeldende normer, skal mengde tildelt gjødsel i prinsippet ikke innebære noen større avlingsbegrensning. Det reelle bildet er imidlertid mer komplisert da en har betydelige jord- og avlingsvariasjoner innenfor skifter. Med lik gjødsling på hele skiftet vil det noen steder oppstå underdekning, mens det andre steder blir overdosering i forhold til det optimale.

Tilgang på næringsstoff i mengder som overstiger vekstenes behov eller at de er tilgjengelig til feil tid i forhold til plantenes opptaksmønster er ulønnsom på grunn av manglende eller for liten avlings- og/eller kvalitetsrespons. Overdosering kan også gi avlingsnedgang og forringelse av kvalitet, for eksempel som en konsekvens av legde etter for sterk N-gjødsling. Ved overdosering vil det også være økt risiko for miljøskadelige effekter, særlig gjelder dette nitrogen og fosfor. 

Riktig balanse mellom tilgang til ulike næringsstoff er også sentralt. For høyt innhold av et eller flere næringsstoff kan redusere opptaket av andre, og på den annen side kan for liten tilgang til et næringsstoff begrense opptaket av andre. 

Når gjødsla først er tilført i en mengde tilpasset et antatt avlingsnivå, så er det en rekke faktorer som virker inn og bestemmer hva som blir den faktiske avlinga. Det dreier seg både om naturgitte faktorer som dyrkeren ikke kan påvirke, men også faktorer som kan påvirkes. Selv om gjødsla er til stede i tilstrekkelige mengder, kan det være klare begrensninger med hensyn til næringsstoffopptaket, for eksempel knyttet til ugunstige forhold for rotvekst. Konkurranse fra ugras eller angrep av sjukdom kan gi sterkt nedsatt avling og produktkvalitet, med redusert gjødselutnyttelse som konsekvens. Gode plantevernstrategier er derfor også sentralt for utnyttelsen av næringsstoff. 

For lav eller for høy pH reduserer tilgjengeligheten av næringsstoffene og dermed planteveksten, rotsystemet og dets evne til å utnytte næringa i jorda. 

Generelt bør korndyrkerne inspisere sine åkre jevnlig i vekstsesongen. Eventuell dårlig vekst kan ha mange og sammensatte årsaker, næringsmangel kan være et alternativ. Kornplantene vil kunne vise mangelsymptomer som i større eller mindre grad er spesifikke for det enkelte næringsstoff. Manglene kan være klart avlingsbegrensende og derfor lønnsomme å utbedre. Når det gjelder mikronæringsstoff som sink, mangan med flere er en mer utsatt på enkelte jordtyper, i spesielle områder og ved definerte vekstbetingelser. 

Gjødslingshåndbok på Bioforsk sine hjemmesider (www.bioforsk.no/gjodslingshandbok) gir en samlet framstilling av grunnlagsmaterialet for gjødslingsrådgivning. Den inneholder Bioforsk sine gjeldende gjødslingsnormer, samt en samling artikler om nøkkeltemaer innen gjødsling til korn.

Tiltak 

Ved gjødslingsplanlegging beregnes plantenes næringsbehov på grunnlag av en avlingsforventning. Ved hjelp av ulike opplysninger om jord og dyrkingspraksis estimeres hvilke bidrag en kan regne med av næringsstoffer som allerede er tilgjengelige i jorda. Gjødslingsbehovet beregnes deretter som differansen mellom plantens behov og bidraget fra jorda. 

En bærekraftig gjødslingspraksis innebærer at man ved gjødsling erstatter de næringsstoffene som avlingene fører bort, samt såkalte uunngåelige tap. Denne tilnærmingen kalles balanseprinsippet. Det er tilfeller der reservene av et eller flere næringsstoff i jorda er unødig store, da vil det være riktig, både av hensyn til produksjon og miljø, i en periode å tære på disse reservene til nivået i jorda er senket til et ønsket nivå. Slike situasjoner er for eksempel vanlig for fosfor på skifter der det over lang tid er brukt store mengder husdyrgjødsel.

Gjødslingsplaner utarbeides på skiftenivå. I konvensjonelt jordbruk suppleres bidraget fra næringsstoff som allerede er i jorda, biologisk fiksert nitrogen, samt det som tilføres med organiske gjødseltyper, inkludert husdyrgjødsel, med mineralgjødsel til plantenes næringsbehov er dekket ved et forventet avlingsnivå. Det er avgjørende med god kjennskap til næringsinnholdet for å sikre en mest mulig optimal bruk av organiske gjødseltyper i kombinasjon med mineralgjødsel. 

Basis i en god gjødslingspraksis er en gjødslingsplan basert på oppdaterte grunnlagsdata og realistisk avlingsforventning. Planen har liten verdi om den ikke følges i praksis med nødvendige tilpasninger til de aktuelle vekstbetingelser i sesongen. For å kunne tilføre de mengder av næringsstoffene som gjødslingsplanen tilsier, må en kjenne næringsinnholdet i gjødseltypene som brukes. Dette er enkelt i mineralgjødsel som har varedeklarasjon, mer eller mindre usikkert for ulike organiske gjødseltyper. Etter hvert vil en få tilgang på flere organiske gjødseltyper eller biorestprodukter. I tillegg til innholdet må en også gjennom forsøk skaffe til veie kunnskap om plantetilgjengeligheten av de ulike næringsstoffene. Gjødsla skal plasseres i en dybde som gjør den lett tilgjengelig for planterøttene, og tilføres på et tidspunkt slik at perioden den ligger eksponert for tap før planteopptak blir kort. 

Mest mulig optimal jordreaksjon har betydning for tilgjengeligheten av en rekke næringsstoff og dermed planteveksten, rotsystemet og dets evne til å utnytte næringa i jorda. 

Gjødsling er et viktig dyrkingsteknisk tiltak, men likevel bare ett blant flere avgjørende ledd innen god agronomi. Andre nøkkeltemaer for å sikre god respons på tildelt gjødsel er å sikre gode forhold for rotvekst og dermed et effektivt rotsystem. Stikkord i denne forbindelse er jordstruktur. God jordstruktur fremmes av tilfredsstillende grøftetilstand og minst mulig uheldig jordpakking. Det kan nevnes at startgjødsling er en metode som anbefales ved ugunstige forhold for rotutvikling.

Den sentrale utfordringen er å sørge for at gjødsla er tilgjengelig i passende mengder, på riktig sted til riktig tid. Gjødslingsplanlegging er obligatorisk og nødvendig. Viktigste parametere for å kunne utarbeide en god gjødslingsplan er: 

  • Tilstrekkelig kjennskap til jorda og oppdaterte jordanalyser for det enkelte skiftet. Parameterne pH, innhold av organisk materiale, P-AL og K-AL er de mest sentrale. Bidraget av næringsstoffer fra reservene i jorda påvirker gjødslingsbehovet. 
  • Gode notater for avlinger på hvert enkelt skifte. En realistisk avlingsforventning er middelavlinga over ei årrekke. 
Det vil være grunnlag for å heve avlingsforventningene dersom en har utbedret en eller flere avlingsbegrensende faktorer. Delt gjødsling er en strategi som bidrar til å kunne utnytte det aktuelle avlingspotensialet den enkelte vekstsesong. I tillegg til kunnskap om jord og værforhold så finnes ulike sensorer som hjelpemidler for en slik tilpassing. Avlingspotensialet, næringsinnholdet i jorda og dermed gjødslingsbehovet kan variere betydelig over relativt små avstander. Presisjonsgjødsling innebærer at en bruker forskjellige hjelpemidler til å variere gjødslinga i takt med varierende behov innafor et jordstykke.
Et annet verktøy for å tilpasse gjødslinga til behovet er tjenesten «Nitrogenkalkulator» (http://lmt.bioforsk.no/agrometbase/ncalc/) på Bioforsk sine hjemmesider. Ved å legge inn egne opplysninger kan man få beregnet opptak og utvasking av nitrogen i vekstsesongen, og enkelt og raskt få råd om eventuelt behov for tilleggsgjødsling.

Anbefalt fordeling av total N-mengde i % på ulike vekststadier ved delt gjødsling til forskjellige kornarter. BBCH 13-22 = fra 3-bladstadiet til begynnende busking. BBCH 30-32 = begynnende stråstrekning, BBCH 32-39 = fra 2. leddknute kjennbar til flaggblad utviklet, mens BBCH 39-60 = fra flaggbladet er fullt utviklet til blomstring

Som nevnt foran er det gjennom de siste tiårene utført en rekke forsøksserier med delt gjødsling til korn. Særlig gjelder dette vår- og høsthvete, men det er etter hvert et solid materiale også for bygg, havre og rug. Anbefalingene (tabell 5.3.5.1) bygger i hovedsak på resultater og erfaringer fra disse forsøkene. Det er viktig at en bruker muligheten til å justere planlagte mengder ved gjødslingstidspunktene, dersom en vurderer det slik at avlingspotensialet avviker fra det forventede (Gjødslingshåndbok, www.bioforsk.no/gjodslingshandbok).