Kornartene

Tilgangen på egnet sortsmateriale for norske dyrkingsforhold, er tuftet på to grunnpilarer som må sees i sammenheng; foredling og sortsprøving.

Foredling

Foredling av nye sorter har vært en av hovedårsakene til den avlingsframgangen en har hatt for de ulike kornartene gjennom en årrekke. For 100 år siden var det fortsatt såkalte landsorter som dominerte den norske korndyrkingen. En landsort bestod av et stort antall reine linjer med ulike egenskaper. Gjennom naturlig utvalg i disse linjene over lang tids dyrking, tilpasset landsortene seg gradvis klimaet og de øvrige dyrkingsforholdene en hadde på ulike lokaliteter. Det første forsøket på et bevisst foredlingsarbeid besto i reinlinjeutvalg i de beste landsortene, og resultatet ble etter hvert reinlinjesorter som var bedre enn de opprinnelige landsortene både i avling og andre viktige egenskaper. Etter hvert ble krysningsforedling slik vi kjenner den i dag tatt mer og mer i bruk, og sortsframgangen skjøt fart. De første krysningssortene ble sendt ut og markedsført i årene før 2. verdenskrig. For perioden fra 1990 – 2010 var avlingsframgangen i hvete på ca. 3,5 kg pr. daa årlig, for bygg ca. 1,5 kg per dekar og for havre ca. 2,5 kg per daa (Stabbetorp 2010). Mye av potensialet for videre avlingsframgang som følge av foredling ved hjelp av dagens teknikker er tatt ut (Clark 2011). På sikt vil nytt verktøy og teknologi, herunder bruk av genetiske markører, kunne effektivisere foredlingsarbeidet, og gi en fortsatt rask og stor sortsframgang. 

Foredling av nye sorter er en svært langsiktig oppgave. En må ha en rekke grunnleggende foredlingsmål som alltid ligger i bunnen, selv om prioriteringen av disse målene kan endres over tid, og nye kommer til: 

  • Avlingsnivå 
  • Stråstyrke/stråkvalitet
  • Tilpasset veksttid
  • Resistens mot sjukdommer/skadedyr
  • Kvalitetsegenskaper til ulike bruksområder
  • Værresistens
  • Overvintringsevne (høstkorn)

Høgt avlingsnivå har alltid vært et viktig foredlingsmål i korn, og alle de andre målene som er nevnt har også mer eller mindre direkte betydning, både for avling og kvalitet av det kornet som høstes. Hvis økt kornavling hadde vært det eneste foredlingsmålet, ville en kunne fått en raskere og større avlingsframgang enn i dag. Økt fokus på spesielle kvalitets- og resistensegenskaper gjør at det er mer vanlig enn tidligere å godkjenne nye sorter som ikke er noe avlingsmessig framskritt i forhold til eksisterende sorter. 

På den annen side har en i forsøk oppnådd avlinger på over 1000 kg/daa for høstkorn, og 800 for vårkornartene. Dagens sorter har dermed et høyt potensial dersom både naturgitte forhold og det som korndyrkeren kan påvirke ligger godt til rette. En kan ikke oppnå slike avlinger over større arealer i gjennomsnitt, men muligheter til større arealproduktivitet er klart til stede. 

Jo flere foredlingsmål en tar inn i foredlingsarbeidet, jo vanskeligere blir det samtidig å opprettholde et høyt avlingspotensial hos sortene. Men det produserte kornet skal også oppfylle de kravene markedet til en hver tid har til kvalitet for ulike bruksområder.

Sortsprøving 

Gjennom offisiell verdiprøving testes nye norske og utenlandske kornsorter i forsøk i ulike områder både på Østlandet og i Midt-Norge. Resultatene fra disse forsøkene danner grunnlaget ved godkjenning av nye sorter for opptak på den offisielle, norske sortslista. Det er gjennomsnittsresultater over forsøksfelt og år som tillegges mest vekt ved godkjenning. Det er stort sett de sortene som gjør det godt på mange lokaliteter og over flere år som blir godkjent. Det finnes derfor teoretisk sett sortsmateriale som kan gjøre det bedre enn de godkjente sortene i mindre geografiske områder, og under spesielle jordarts- og vekstbetingelser. På grunn av begrenset forsøksomfang har imidlertid slike sorter små sjanser til å slippe gjennom verdiprøvingssystemet, og sannsynligvis blir de av samme grunn silt vekk allerede i foredlingsprosessen. Her ligger nok i utgangspunktet en uutnyttet mulighet for økte kornavlinger, men som det blir for kostbart å gjennomføre med dagens rammer. En annen sak er at såvareforretningene, som skal vedlikeholde og markedsføre nye sorter, ikke ønsker en stor mengde lokalt tilpassede sorter. Det billigste og mest rasjonelle er sorter som gjør det best mulig over store geografiske områder og under vidt forskjellige vekstbetingelser.

I forsøk testes mulige nye sorter for avling, kvalitet, stråstyrke m.m. Foto: Unni Abrahamsen.

Gjennom hele prosessen fra foredling, via sortsprøving til markedsføring og anbefaling om bruk av arter og sorter, ligger det klare begrensinger. Til en viss grad skyldes det stadig mer begrensede ressurser til forsøksmessig kartlegging av hvor og hvordan ulike sorter skal dyrkes for å gi et mest mulig optimalt resultat. Dette kan enkelt illustreres ved å se på utviklingen i antall sortsforsøk i den offisielle verdiprøvingen av kornsorter gjennom en årrekke. Tabellen nedenfor viser utviklingen for forsøk med seine byggsorter i perioden 1980 til 2010. Tendensen er den samme for de andre kornartene. Omkring 1995 ble det årlig gjennomført om lag 120 forsøk totalt i verdiprøvingen i korn. Omfanget er nå sunket til omkring 40 verdiprøvingsfelt i året.

Utviklingen i antall verdiprøvingsforsøk. Seint bygg på Østlandet i perioden 1980-2010

En så sterk reduksjon i forsøksomfanget gjør det stadig vanskeligere å kunne påvise sikre sortsforskjeller i de forsøkene som skal danne grunnlaget for godkjenning av nye kornsorter for den norske sortslista. Færre forsøk reduserer også mulighetene for å kunne gruppere forsøksmaterialet etter mindre geografiske områder, jordart, avlingsnivå, klimatiske parametere m.m. I tillegg gjennomføres verdiprøvingsforsøkene (med unntak av høsthvete) uten bruk av fungicider eller vekstregulerende midler. Verdiprøvingsresultatene som brukes flittig når det gjelder sortsrådgivning, gir dermed ikke et fullgodt bilde av hvordan de ulike sortene vil reagere ved en optimal bruk av disse innsatsmidlene. De nevnte begrensningene reduserer mulighetene for å kunne gi råd om optimal utnyttelse av dagens sortsmateriale. Her ligger det et betydelig uutnyttet potensial for økte kornavlinger.

Klima, og også jordforhold, har betydning for valg av kornart (og sort) i Norge. Arter og sorter som utnytter størst mulig del av veksttida vil ofte gi større avlinger, det vil si at høstkorn og høstoljevekster har et høyere avlingspotensial enn vårkorn og våroljevekster. Dårlige overvintringsforhold kan imidlertid virke i motsatt retning. Likeså vil ofte seine sorter ha større avlinger enn tidlige sorter. Sein innhøsting kan imidlertid føre til større risiko i innhøstingen, og også til redusert kvalitet.

Resultatene fra verdiprøvingen brukes i utstrakt grad i sortsrådgivningen. I tillegg gjennomføres det forsøk med veiledningsprøving av kornarter og kornsorter. Tanken er å framskaffe kunnskap om hvordan ulike kornsorter gjør det når de dyrkes i ulike geografiske områder og under dyrkingsbetingelser som ikke dekkes i den offisielle verdiprøvingen. Men forsøksomfanget som en har råd til å gjennomføre, er for lite til at det er mulig å få til en god gruppering av resultatene etter dyrkingsområde, avlingsnivå, jordart osv.

Tabell 5.3.2.3 Avlingsnivå for ulike kornarter. Gjennomsnitt for forsøk med arter og sorter på Østlandet i perioden 1998-2011

Tabell 5.3.2.3 gir et inntrykk av avlingsforholdet mellom de ulike kornartene. Dette er gjennomsnittstall hentet fra forsøkene med arter og sorter i veiledningsprøvingen på Østlandet i perioden 1998-2011. Forsøkene er gjennomført uten bruk av sopp- eller stråforkortingsmidler, men vår- og høsthveten er gitt noe sterkere N-gjødsling enn de andre artene i form av delgjødsling. Resultatene for vårkornartene er direkte sammenlignbare i og med at alle artene er prøvd i samme forsøksfelt. Høstkornforsøkene har ikke ligget ved siden av vårkornforsøkene, men er gjennomført i de samme distriktene og i samme tidsperiode.

På kort sikt vil det være mulig å utnytte eksisterende forsøksresultater på en bedre måte, for å gi økt kunnskap om optimal bruk av dagens sortsmateriale i korn. Resultater fra sortsforsøk i verdiprøving, veiledningsprøving og foredling kan samles og grupperes for å kartlegge hvor og hvordan ulike sorter og arter kan dyrkes med tanke på et best mulig resultat. En kan også ta flere jordprøver, innhente klimaparametre og gjennomføre flere analyser for å utnytte eksisterende materiale bedre, Slike sammenstillinger har vært gjort tidligere (Heen & Stabbetorp 1990, Åssveen 1995), og viser at både arter, og sorter innen art kan ha ulik avlingsrangering når det grupperes etter geografisk område, jordart eller gjennomsnittlig avlingsnivå i forsøkene. Dette er nyttig kunnskap både i vurderingen av hvilke sorter som skal oppformeres og markedsføres, og i rådgivningsarbeidet overfor korndyrkerne. Det er kunnskap som ikke kommer fram når en bare sammenstiller sortsresultatene som middeltall over flere år for større geografiske områder. For de nevnte undersøkelsene kan resultatene på artsnivå fortsatt være av interesse, men sortsresultatene er mindre aktuelle, siden de sortene som var med tidligere ikke lenger er på markedet. 

Ressursene som brukes til utprøving av sorter må utnyttes på en mest mulig effektiv måte. Verdiprøving, foredlingsprøving og veiledningsprøving av kornsorter bør samordnes slik at en får et sikrest mulig datagrunnlag for godkjenning av nye sorter. En bedre samordning vil også gi økte muligheter for sammenstilling og gruppering av resultatene slik det er nevnt ovenfor.

Det mest effektive tiltaket vil være å øke forsøksvirksomheten generelt. Gjennomføring av forsøk er arbeidskrevende og kostbart. Hvis en regner en kostnad på 100 000 kroner totalt pr. forsøk, så vil en dobling av antall forsøk i dagens verdiprøving av sorter ha en kostnadsramme på omkring 4 millioner kroner. Nytteverdien er imidlertid meget stor. En slik økning av virksomheten vil øke sjansene for at rett sort blir dyrket på rett sted, og det vil fort resultere i en avlingsøkning på 20 kg korn pr. dekar. Med 3 millioner dekar korn gir det totalt 60 millioner kg mer korn med en verdi på over 120 millioner kroner.

Kompetansen på gjennomføring av forsøk må opprettholdes og gjerne forbedres. Det er også viktig at det tekniske utstyret til gjennomføring av forsøk holdes ved like, forbedres og videreutvikles. 

Dagens verdiprøving gjennomføres i utgangspunktet uten bruk av fungicider og vekstregulerende midler. Ved å kombinere sortsforsøk som allerede gjennomføres med ulike tilleggsbehandlinger, vil en på en kostnadseffektiv måte øke kunnskapen om hvordan nye sorter kan dyrkes på en mest mulig optimal måte. Dette vil være svært nyttig i den sortsveiledningen som utøves, og ikke minst for dyrkerne som skal velge sorter tilpasset et praktisk dyrkingsopplegg. Også såvareforretningene vil ha stor interesse og nytte av denne typen forsøksresultater i sitt arbeid med å velge sorter for oppformering og markedsføring. En investering på dette området vil ganske fort tjenes inn gjennom økte avlinger og bedre kvalitet både på råvaren og de ferdige produktene.