Jordarbeiding

Siden 1990 har omfanget av redusert jordarbeiding økt betydelig. Høstpløyd areal er redusert fra ca. 80 % av arealet omkring 1990 til om lag 45 % i dag (figur 5.3.3). Dette har vært en ønsket utvikling for å senke risikoen for avrenning av jord- og næringsstoffer fra jordbruksarealene og ut i vassdragene. Samtidig velger mange endra jordarbeiding for å spare tid og kostnader ved jordarbeidinga.

I samme periode ser en at avlingsframgangen i norsk kornproduksjon har stagnert. Endra jordarbeiding er en av faktorene som påvirker denne utviklingen. Redusert jordarbeiding stiller større krav til bonden som agronom. Redusert jordarbeiding følges av til dels betydelige arealtilskudd som skal kompensere for økt risiko for mindre avlinger. Disse tilskuddene er differensiert både etter distrikt og etter erosjonsrisiko.

Utvikling i tidspunkt og metode for jordarbeiding fra 1992 til 2011. Fangvekstarealet er vist i egen kurve, men er også inkludert i tallene bak kurven for «Ingen jordarbeiding høst». Høstpløyd kornareal inngår i tallene bak kurven «Høstpløyd» (Stabbetorp & Lundon 2012).

 Det er betydelige forskjeller mellom jordarter på hvor enkelt det er å lykkes med redusert jordarbeiding. 

I en serie med storskalaforsøk i perioden 1989 – 1995 ble ulike jordarbeidingsmetoder prøvd. I gjennomsnitt for hele perioden ga vårpløying 3 % mindre avling og vårharving 6 % mindre avling enn høstpløying (Korsæth et al. 1996). På stiv leire ga vårpløying 12 % lavere avling enn høstpløying. Etterhvert har teknikken utviklet seg, og andre langvarige forsøk har vist at det er mulig å opprettholde avlingsnivået på omtrent samme nivå ved redusert jordarbeiding. Dette forutsetter at en behersker rotugraset og de utfordringene halmen fører med seg både for den tekniske utførelsen av såarbeidet og den økte soppsmitten som følger halmen. Et unntak ser ut til å være vårpløying på stiv leirjord. Forsøkene viser også at forskjellene mellom år blir større ved redusert jordarbeiding. 

Arealer som overvintrer i stubb tørker seinere opp enn høstarbeidede arealer og stiller større krav til dreneringstilstanden for at ikke våronna skal bli for mye forsinket. Riley (1988) beregnet ut i fra en vannbalansemodell at vårpløying gir et potensielt avlingstap i forhold til høstpløying på i størrelsesorden opptil 10 % på grunn av utsatt såing. På jordarter med høyt siltinnhold kan derimot vårpløying føre til raskere opptørking og tidligere såing enn høstpløying.

Plogfri jordarbeiding fører til et høyere innhold av organisk materiale i jordoverflata. Det kan være positivt for struktursvake og moldfattige jordarter som for eksempel planert eller stiv leire. Riley et al. 1994 viste at jordtettheten i den nedre delen av matjorda kan øke og gi dårligere forhold for rotutvikling, noe som vil påvirke vann- næringsopptak negativt og føre til reduserte avlinger. I det øvre sjiktet får en gjerne bedre struktur, bl.a. vist i dyrkingssystemforsøket på Apelsvoll (Riley et al. 2008). 

Det er mulig å opprettholde avlingene ved redusert jordarbeiding til vårkorn, men risikoen for feilslåtte avlinger under gitte forhold er større. Pålagte begrensninger for jordarbeiding om høsten i erosjonsutsatte områder medfører mindre høstkorndyrking. Høstkorn har normalt et høyere avlingspotensial enn vårkorn.

I Bioforsk Rapport Vol.5 Nr.66 Kunnskapsstatus «Bedre Agronomi» (Eltun et al. 2010), oppsummeres det på bakgrunn av langvarige forsøk at en avlingsnedgang ved å droppe pløying til vårkornet vil være mindre enn 5 % når det harves høst og vår, litt mer ved bare vårharving, og opp til 15 % ved direktesåing. 

Under praktiske forhold må en forvente større avlingsnedgang en det som er funnet i forsøkene, bl.a. fordi det vil være større variasjoner innenfor et skifte i praksis enn det er på forsøksfeltene. I tillegg kan utviklingen mot et våtere klima påvirke avlingene ved redusert jordarbeiding i negativ retning. Utsatt våronn vil også medføre risiko for redusert avling.

Tiltak

Som nevnt tidligere har teknikkene ved redusert jordarbeiding utviklet seg, både i form av mer kunnskap om rett tidspunkt for jordarbeiding i forhold til jordas innhold av fuktighet og i form av mer tilpasset redskap. Likevel er det en utfordring å treffe rett tidspunkt for jordarbeiding om våren. Her er det et potensial for forbedring hos svært mange dyrkere, men fortsatt kan det praktiske i form av arrondering og logistikk by på utfordringer.

Det foregår ikke per i dag noen videre utvikling av jordarbeidingsredskap og strategier for å øke avlingssikkerheten ved redusert jordarbeiding. Dette er et arbeid som er nødvendig for å beholde fokus på god agronomi og hindre videre avlingsnedgang. 

Tilskuddene til redusert jordarbeiding er en viktig årsak til utbredelsen av redusert jordarbeiding. De siste årene har en også sett at administrative virkemidler som forbud mot jordarbeiding om høsten har blitt tatt i bruk. Forenklet jordarbeiding om høsten er ikke et mål i seg selv, men tilskuddene er innført for å hindre erosjon og avrenning av næringsstoffer. Forenklet jordarbeiding fører også med seg en del ulemper, for eksempel større risiko for soppangrep og mykotoksiner. Et viktig tiltak blir derfor å optimalisere disse tilskuddsordningene også sett i lys av behovet for økt kornproduksjon, slik at forenklet jordarbeiding i størst mulig grad er differensiert og sterkere målrettet i forhold til behovet for å redusere erosjonsrisikoen. Det vil gi en større fleksibilitet og større muligheter for en optimal våronn.