Rammebetingelser - Effekt på avlingsnivå og kornareal

Rammebetingelsene er avgjørende for utviklingen av norsk kornproduksjon.

I en spørreundersøkelse utført av Landbrukets Utredningskontor (2011) svarte 66 % at det viktigste myndighetene kan bidra med for å øke norsk kornproduksjon, er å øke kornprisen (figur 4.2).

Figur 4.2. Prosent stemmer fra 996 norske bønder på spørsmål om de viktigste tiltakene myndighetene kan bidra med for å øke norsk kornproduksjon (Eldby 2012).

De siste 30-40 årene har en stadig større andel av kornbøndene blitt deltidsbønder. Dette har skjedd dels som en følge av at økonomien i kornproduksjonen har gjort det nødvendig og dels fordi det har vært mulig på grunn av større maskiner og bedre mekaniseringslinjer. 

Ved deltids kornproduksjon vil det til stadighet være en avveining mellom å iverksette dyrkingsmessige tiltak eller å bruke tida til annet arbeid eller private gjøremål. De dyrkingsmessige tiltakene kan fort tape i denne avveiningen hvis lønnsomheten i kornproduksjonen ikke er tilfredsstillende.

 

Effekt på avlingsnivå: Kornpris vs. betaling for areal

Norge har tradisjonelt hatt en høy kornpris, vesentlig høyere en verdensmarkedets pris. Med sin topografi, klima og arrondering samt et generelt høyt kostnadsnivå har Norge dårligere konkurransevilkår sammenlignet med mange andre kornproduserende land. Kornproduksjonen i Norge er derfor avhengig av støtte. Det er også store forskjeller på dyrkningsvilkårene i ulike områder i Norge og differensierte arealtilskudd har vært et sentralt virkemiddel. Generell høy kornpris er viktig, men også tilskudd per arealenhet er nødvendig for å unngå at mindre produktive arealer går ut av produksjon. 

Kornprodusentene har hatt en garantert avsetning til en fastsatt pris, dog justert for en rekke kvalitetsparametere. Ved jordbruksoppgjøret i 1989 begynte en nedtrapping av kornprisen og ved jordbruksoppgjøret i 1991 ble kornprisen redusert med 37 øre per kilo. For å begrense produsentenes økonomiske tap, ble de produksjonsnøytrale tilskuddene i form av areal- og kulturlandskapstillegget økt.

Figur 4.2.1.1a. Utviklingen av byggavling, salgsverdi av bygg og arealtilskudd fra 1960 til 2009 (ikke indeksregulert). Salgsverdien er avling i 5 års gjennomsnitt multiplisert med det aktuelle årets byggpris.

Figur 4.2.1.1b. Salgsverdien av bygg inklusiv arealtilskudd uttrykt i kroneverdien det enkelte år (som i fig. 4.2.1.1a) og tilsvarende omregnet til kroneverdien i 2011.

Figur 4.2.1.1c. Ulike inntektskilders andel av dekningsbidraget det enkelte år justert til 2011 kroner. Kilde: NILF. Håndbok for driftsplanlegging.

Inntektene i kornproduksjonen ble redusert etter omleggingen til økt arealtilskudd først på 1990-tallet og først nå er de igjen oppe på samme nivå i nominelle kroner (figur 4.2.1.1a). Inntektene i kornproduksjonen målt i dagens kroneverdi viser en nedgang fra begynnelsen av 80-tallet. Denne nedgangen forsterket seg omkring 1990 for deretter å flate ut fra ca. år 2000. Arealtilskuddene har ikke kompensert for nedgangen i kornpris fullt ut (figur 4.2.1.1b og c). Målt i 2011-kroner er fortsatt ikke realverdien av dekningsbidraget i kornproduksjonen kommet opp i samme nivå som i 1990.

Med dagens rammebetingelser er det noen som finner det mer interessant å drifte større arealer enn å ta store avlinger per arealenhet. 

NILF undersøkte i 1995 konsekvensene for produksjonen og ressursinnsatsen som følge av kornprodusentenes tilpasning til produksjonsnøytrale tilskudd og fallende kornpriser (Hovland & Tjernes 1995), ved hjelp av tall fra driftsgranskingene i perioden 1972-93 og en spørreundersøkelse blant kornprodusenter. Beregningene viste at en økning i kornprisen på 1 % ga en økning i kornarealet på 0,14 % to år seinere. De konkluderte videre med at en redusert kornpris vil føre til redusert kornareal.

I spørreundersøkelsen ble kornprodusentene stilt overfor to scenarier: 

  • Kornpris 1,70/kg og arealtilskudd på hhv. 158, 215 og 320 kr/daa i hhv. sone 1, 2 og 3 
  • Kornpris 1,10/kg og arealtilskudd på hhv. 400, 455 og 560 kr/daa i hhv. sone 1, 2 og 3 

Svarene fra 516 produsenter viste at 72,6 % foretrakk alternativ 1. Resultatene tydet på at ved en overgang fra alternativ 1 til alternativ 2 ville bl.a. nitrogengjødslingen bli redusert med 1,8 kg/daa, noe som kan medføre en avlingsreduksjon i størrelsesorden 5 – 20 kg/daa. (Hovland & Tjernes 1995). 

I tillegg viste undersøkelsen at 42 % svarte at de ville redusere innsatsen i kornproduksjonen. En vet i dag at det kan føre til redusert oppfølging bl.a. på plantevernsida, noe som igjen gir reduserte avlinger.

 

Effekt på avlingsnivå: Pris på innsatsfaktorene

Bytteforholdet mellom prisen på korn og prisen på innsatsfaktorene har stor betydning for økonomien i kornproduksjonen. 

Etter 1990 har bytteforholdet mellom prisen pr. kg korn og ulike innsatsfaktorer i produksjonen blitt forverret. Noe av dette er kompensert gjennom arealtilskudd som utbetales uavhengig av avlingsnivå (figur 4.2.1.1a).

4.2.1.2. Utviklingen av prisindeksen for korn og ulike innsatsfaktorer. Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket* / NILF**

Grøfting

Fra 1950- tallet og fram til tilskuddet til grøfting ble avviklet midt på 1980- tallet ble det gjort en stor innsats på grøfting i kornområdene. I perioden 1974 – 1978 ble det i gjennomsnitt grøftet vel 113 000 dekar per år. Etter at grøftetilskuddet falt bort i kornområdene fra midten av 80-tallet har det arealet som grøftes årlig, blitt svært redusert. I perioden 2006 – 2010 var gjennomsnittlig jordbruksareal som ble grøftet redusert til vel 62 000 dekar per år. Grøftingen ble i vesentlig større grad utført på eid jord i forhold til på leid jord.

4.2.1.3. Indeks for drenert jordbruksareal 1974 -2010. Snitt for 1974 – 1978 = 100. Kilde: Gundersen SSB 2011.

Figur 4.2.1.3 viser at dreneringen er drastisk redusert i perioden 1994 – 1998 sammenlignet med nivået 20 år tidligere. Hvis en går ut fra at varigheten på et grøftesystem er ca. 30 år, så er det nå store arealer som har for dårlig grøftetilstand. Mye av kornjorda har behov for systematisk grøfting. I jordsmonnskartene fra Skog og Landskap kan en se arealenes dreneringsbehov ut i fra jordartens dreneringsegenskaper.

I en undersøkelse i Vestfold (Randby 2010) konkluderes det med et årlig grøftebehov på 5000 daa i fylket, mens omfanget av grøfting er i størrelsesorden 1000 – 2000 daa per år. I Jordbrukstellinga i 2010 kom det fram at i de viktigste kornfylkene er kun ca. 3 % av jordbruksarealet drenert i løpet av perioden 2006 – 2010.

 

Endring i bruksstruktur

Det har skjedd store strukturendringer i norsk kornproduksjon. 

Figur 4.2.1.4a. viser at etter 1989 er arealet per bruk i de viktigste kornfylkene om lag fordoblet. I tillegg kommer utviklingen i leide arealer. I 2009 var 41 % av jordbruksarealene i drift leid

Figur 4.2.1.4b er henta fra Jordbruksstatistikken hos SSB og viser nedgangen i antall bruk og økningen i leid areal fra 1979 til 2009. 

Ofte kan leide arealer være i dårligere hevd en den eide jorda, for eksempel med hensyn til drenerings- og kalktilstand. I tillegg er arealene som regel lenger unna og detaljkunnskapene mindre hos den som driver jorda, slik at rettidsfaktoren ikke blir optimal og avlingsnivået kan bli lavere. Det er også sannsynlig at det er mindre vilje til å investere på jord som blir leid bort. I tillegg vil forslaget i Meld. St.9 2011-2012 om å redusere kravet til leiekontraktens lengde fra 10 til 5 år føre til at leietager blir mindre interessert i å investere på de leide arealene.

Figur 4.2.1.4a. Endring i areal i dekar per bruk i utvalgte kornfylker fra 1989 til 2009.

Figur 4.2.1.4b. Antall jordbruksbedrifter og leid jordbruksareal i drift. 1979-2009. Kilde: Jordbruksstatistikk, SSB.

Effekt på kornareal

Stortingets opptrappingsvedtak 1. desember 1975 skulle heve bondens inntekt til et nivå som i resten av samfunnet. Det innebar bl.a. at kornøkonomien skulle bedres. En fikk overgang fra melkeproduksjon til kornproduksjon, og kornarealet økte. Etter den tid er kornarealet redusert igjen, og det har vært en jevn nedgang de siste årene, med en årlig reduksjon på omkring 35 000 daa pr. år (figur 4.2.2).

Figur 4.2.2. Kornareal 1969 – 2012. Toppåret var 1991 med et areal på 3,69 mill. dekar. Kilde: SSB

Årsaken til denne reduksjonen er særlig at mange mindre skifter tas ut av kornproduksjonen fordi de er urasjonelle å drive. Dessuten har en nedbygging av dyrka mark i sentrale kornområder. Andre faktorer som påvirker arealutviklingen kan også være overgang til gras i noen områder, bl.a. som følge av tilskudd under RMP ordningen. Generelle økonomiske forhold og nytt kartverk med justerte skiftegrenser kan også ha betydning.

 

Omdisponering av dyrka jord og nydyrking

Figur 4.2.2.1a viser omdisponering av dyrka jord og dyrkbar jord til andre formål enn landbruk de siste årene. Økt fokus på sterkere jordvern har gjort at tallene for omdisponering av dyrka jord er vesentlig lavere enn tidligere, og tallet for 2011 er 6700 dekar. Halvparten av dette arealet ligger i kornfylkene. 

I tillegg omdisponeres det areal fra korn til grovfôr og til grasdekte vannveier og miljøareal. I 2010 ble det gitt tilskudd til om lag 392 km grasdekte vannveier, 856 km med vegetasjonssoner og 54 000 daa andre grasdekte miljøareal (Bye et al. 2011). 

Noe av arealene som er tatt ut av kornproduksjonen har gått helt ut av produksjon fordi de ikke lenger er rasjonelle til korn med dagens økonomi. Fortsatt er det kornproduksjon på mange små skifter, og en kan forvente at en god del kornareal vil gå ut av produksjon også i årene framover av denne årsak. 

Fram til først på 1990-tallet ga staten tilskudd til nydyrking. På 1950-, 1960- og 1970-tallet ble det i gjennomsnitt per år nydyrket ca. 80 000 dekar med tilskudd. Etter at tilskuddet falt bort, har nydyrkingen gått kraftig tilbake. Figur 4.2.2.1b viser nydyrking i de siste årene. Nydyrkingen har vært større enn omdisponeringen av dyrka jord. I 2010 ble det i kornfylkene omdisponert 3600 dekar jordbruksareal, mens det ble nydyrket omkring 7400 dekar. Nydyrkinga i Norge skjer hovedsakelig i husdyrområder der krav om spredeareal for husdyrgjødsel er en av drivkreftene for å legge ny jord under plogen (Bye et al. 2011). 

På 1960- og 1970- tallet ble det lagt store ressurser i bakkeplanering. Det gjorde det mulig å gå over til korndyrking på arealer som i utgangspunktet var for bratte til korndrift, og ga større og mer rasjonelle arealer for korndyrking. Mye av dette arbeidet ble utført med statlige tilskudd. Tilskuddet til bakkeplanering ble fjernet i 1986 og etter hvert erstattet med et forbud mot bakkeplanering.

Figur 4.2.2.1a. Tillatt omdisponering av dyrka og dyrkbar jord til andre formål enn landbruk (Bye et al. 2012)Figur 4.2.2.1b. Areal godkjent til nydyrking av jord de siste årene. (Bye et al. 2012)