FOU behov

Et tydeligere avlingsfokus i forskning og rådgiving er en viktig del av arbeidet for å øke norsk kornproduksjon.

Kornforskningen i Norge de siste tiårene har primært fokusert på å redusere kostnader, redusere utslipp til omgivelsene og bidra til riktig kornkvalitet. Økning av avlingsnivået har i liten grad vært noe prioritert tema hos oppdragsgiverne. Det blir behov for økt produksjon av korn med riktige kvaliteter, og det må skje på en miljømessig akseptabel måte. Dette er en utfordring som innebærer et stort forsknings- og rådgivingsbehov. Kortvarige prosjekter (3-4 år) innenfor avgrensede problemstillinger er verdifulle, men vil ikke være nok. Skal det ambisiøse målet fra myndighetene om 20 % økning kunne oppfylles, trengs stabil og langsiktig finansiering som sikrer oppbygging av nødvendig kompetanse og et kontinuerlig fokus på problemstillinger som bygger opp under hovedmålet. 

På mange områder vil en kunne hente nyttig kunnskap internasjonalt, og det vil også være hensiktsmessig i prosjekter å samarbeide med internasjonale forskningsmiljø. Det må likevel understrekes at hovedtyngden av kunnskapsbehovet må dekkes gjennom undersøkelser utført i Norge, da både økonomiske og naturgitte rammer for kornproduksjon her i landet skiller seg betydelig fra det en finner i de fleste andre kornproduserende land.

Det er stor forskjell mellom kornartenes og –sortenes avlingspotensial under optimale forhold og de avlingene som oppnås i praksis. For å håndtere utfordringen med å øke kornproduksjonen er oppdraget å skaffe kunnskap og fremme tiltak som bidrar til å minske avlingsgapet. Det er en rekke ulike årsaker, både naturgitte og agronomiske, som resulterer i det nevnte avlingsgapet. Det må gripes fatt i nøkkeltemaene som gir størst respons, og kunnskap som bidrar til en bedre utnyttelse av avlings- og kvalitetspotensialet må prioriteres og formidles. 

I dette kapittelet gis en oversikt over FoU-behov innenfor en del hovedtemaer, i denne sammenheng vises også til utredningen Kunnskapsstatus «Bedre Agronomi» der en gjennomgang av FoU-behov er presentert (Eltun et al. 2010).

 

Redusert aktivitet

I 1980-årene hadde forskingsstasjonen på Apelsvoll ansvaret for gjennomføringen av mellom 340 og 400 lokale forsøk hvert år i 25 forsøksringer i korn på Østlandet (i tillegg var det et betydelig antall kornforsøk i regi av andre forskingsstasjoner). Av forsøksaktiviteten som Apelsvoll hadde ansvar for, var omtrent halvparten verdiprøving og andre forsøk med arter og sorter. Den andre halvdelen var serier med dyrkningstekniske forsøk hvor gjødslingsforsøk og forsøk med vekstregulatorer, sopp- og skadedyrmidler utgjorde hovedtyngden. Dette ga en rask og kontinuerlig oppfølging av nye sorter, nye plantevernmidler og andre nyheter. 

Resultatene fra mange av disse forsøksseriene ble årlig presentert på Informasjonsmøtet i jord- og plantekultur og i forsøksmeldinger og populærvitenskapelige artikler. Kornprisen var høy, innsatsmidlene relativt rimelige, og det var meget stor interesse og tydelig fokus på å ta store avlinger av god kvalitet. Det var i denne perioden at dyrking av mathvete fikk et kraftig oppsving. Det er klart at denne betydelige forsøksporteføljen ga forskning og rådgivning et meget solid kunnskapsgrunnlag for å optimalisere avlingene. Det ga en nærhet til resultatene og muligheter til differensiert rådgivning i ulike geografiske områder eller ved ulike vekstvilkår. 

I 2012 er det gjennomført 135 lokale forsøk i 7-8 av Landbrukets Rådgivingsenheter på Østlandet. Antall forsøk i verdiprøvingen er redusert til et minimum, og de fleste av de dyrkningstekniske forsøkene er finansiert av oppdragsgivere eller prosjektorganisert i kortvarige prosjekter. Kunnskapsoppbygging i landbruket er langsiktig og krever kontinuerlig oppfølging gjennom lang tid for å gi sikre resultater. Den store aktiviteten på 80-tallet (og tidligere) ga et helt annet grunnlag for optimalisering av korndyrkingen og resulterte i store avlinger da kornprisen var høy.

 

Behov framover

Den framtidige matvaresituasjonen i verden har resultert i svært ambisiøse mål fra myndighetene om 20 % økning av matproduksjonen i Norge. Skal dette målet kunne oppfylles er det behov for stabil og langsiktig finansiering som sikrer oppbygging av nødvendig kompetanse og et kontinuerlig fokus på oppgaver og problemstillinger som bygger opp under hovedmålet. Et tydeligere avlingsfokus i forskning og rådgivning blir viktig for å øke norsk kornproduksjon. Mange av forskningsoppgavene i landbruket er som nevnt langsiktige, og krever kontinuerlig oppfølging. Det blir foredlet nye sorter, utviklet nye plantevernmidler, nytt teknisk utstyr som gir nye muligheter, og alt dette må ses i sammenheng. Dette er utfordringer som innebærer et stort forsknings- og rådgivingsbehov. I tillegg har en mer avgrensede oppgaver og problemstillinger som er egnet for mer kortvarige prosjekter.

Klimascenariene tilsier at en i kornområdene i Norge får en varmere og våtere vekstsesong, og været de siste årene kan tyde på at en går i retning av mer ustabile og varierte værforhold. Det får konsekvenser både for arts- og sortsvalg, sopp og andre skadegjørere, kvalitet og miljøeffekter. Forskningsoppgavene blir derfor sammensatte, og også i denne sammenhengen er det viktig å peke på viktigheten av langsiktighet og kontinuitet. 

I mange forskningsprosjekter stilles det store krav til internasjonal publisering og stor forskningshøyde, og det er viktig når det gjelder nye løsninger innenfor avgrensede områder. Når det gjelder den mer anvendte og bruksrettete forskningen, så er det andre mål som er viktigere, og det er at den kunnskapen som erverves, blir tatt i bruk og gir større avlinger, bedre kvalitet og mindre belastning på miljøet. Mye av forskningen i landbruket krever stor arbeidsinnsats og blir dermed kostbar, et feltforsøk med oppfølging med notater, kvalitetsundersøkelser og beregninger vil fort beløpe seg til 100 000 kroner. Nytteverdien er imidlertid meget stor. Hvis en ved ulike tiltak oppnår meravlinger på 20-30 kg korn så vil det på landsbasis gi en årlig merverdi på 100-150 millioner kroner, og det er slike mål som i større grad legges til grunn for den anvendte forskningen.

 

Fou-behov innen økonomi, kompetanse og infrastruktur

Lønnsomhet og god økonomi er et av de sterkeste virkemidlene når det gjelder å få til forandringer og oppnå ønskete mål. Dyrkningsvilkårene for korn i Norge svært forskjellige, det gjelder klima og jordart, men også arrondering, hellingsgrad m.m. Arealtilskuddene er ment å fange opp og utligne en del av disse ulikhetene, men arealtilskuddet er i dag lite differensiert. En har de siste årene hatt stor arealnedgang i korndyrkinga, og det blir pekt på omdisponering av dyrka jord til veier og boligformål som en viktig årsak. Dette utgjør imidlertid bare en del av de arealene som er blitt tatt ut av kornproduksjonen i de seinere årene. Det er tydelig at også en stor del små, urasjonelle skifter er blitt tatt ut av produksjon eller er blitt omdisponert til andre vekster. 

Korndyrkingen foregår fortsatt på mange mindre skifter som snart kan bli vurdert for lite lønnsomme, og som vil lide samme skjebne. Hvis en skal ha forhåpninger om å nå målet på 20 % avlingsøkning, så må arealnedgangen stanses, og en må helst snu utviklingen slik at noen av disse arealene blir tatt i bruk igjen. Det er derfor svært viktig å se på tiltak som kan bremse eller helst snu denne utviklingen. Størrelsen og skiftestrukturen i norsk korndyrking bør kartlegges, og en må se om arealtilskuddet i større grad kan differensieres, ikke bare når det gjelder geografiske og klimatiske dyrkningsvilkår, men også når det gjelder skiftestørrelse med større arealtilskudd til mindre og mellomstore skifter.

I rapporten er det pekt på en rekke forhold som kan medvirke til høyere avlinger pr. arealenhet. Det gjelder drenering, jordarbeiding, vekstskifte, nye sorter, plantevern m.v. Selv om en kan oppnå forbedringer og avlingsframgang på mange av disse områdene, så vil dette neppe være nok til å nå målet på 20 % avlingsøkning i kornproduksjon. Det er fortsatt store areal som kan dyrkes i Norge (www.skogoglandskap.no). Det bør jobbes videre med å kartlegge og analysere størrelse og rasjonalitet på areal en har for nydyrking i korndyrkingsområdene. Det har versert forslag om å pålegge utbygger å erstatte areal som blir tillatt nedbygd med 2-3 ganger større nydyrkingsareal. Det vil dempe presset på noe av den beste matjorda og gi større oppmerksomhet på verdien av matjorda og matproduksjon. Før slike tiltak settes i verk trengs imidlertid en grundig, helhetlig analyse av konsekvenser. 

Det er betydelige avlingsforskjeller mellom ulike bruk som har relativt sammenlignbare forutsetninger. Knyttet til driftsledelse er det derfor behov for å identifisere nøkkelelementene som resulterer i disse forskjellene, samt å utarbeide strategier for forbedring.

 

FoU-behov innen grøftetilstand, jordpakking og jordarbeiding 

Gjeldende råd med hensyn til grøfteavstand og grøftedybder er basert på forsøk og forutsetninger som var gjeldende for flere tiår siden. Mye av dette er grunnleggende og vil fortsatt gjelde, men langt tyngre maskiner, mer jordarbeiding ved underoptimale forhold, og et klima med mer nedbør tilsier at det er behov for nye undersøkelser og modellberegninger når det gjelder grøfting. En har fått ordningen med tilskudd til grøfting, og det er viktig at grøftearbeidet utføres mest mulig optimalt. Det er ikke vanskelig å forutsi at fuktigere klima, langt tyngre maskinpark og mer jordpakking peker i retning av mindre avstand mellom grøftene, men her er det flere ting som bør ses i sammenheng. De nærmeste årene er det viktig å ta vare på og utvikle den kompetansen en har på planlegging og gjennomføring av grøftearbeidet.

Når det gjelder jordpakking, marktrykk og jordstruktur har en god kompetanse, og her kan en også overføre og tilpasse kompetanse fra utlandet. En vet hvordan pakking i overflaten kan reduseres ved riktig trykk i dekkene, tvillinghjul m.v. og at tyngre redskap og maskiner pakker i dybden. Problemet er den store økningen en har i tyngden på maskinparken. Videre er veksttida kort og med drift av store arealer eller korndyrking på deltid, har en begrenset tid for de arbeider som må utføres. Det gjelder særlig all jordarbeiding i forbindelse med våronna, men også under høstinga i regnfulle høster. For å få arbeidene gjort, så er en for ofte henvist til å kjøre, selv om jorda ikke er opptørket og helt lagelig. Bedre grøfting og god utgrøfting av råhull og fuktige partier kan avhjelpe dette. Det er behov for mer kunnskap om hvordan pakkeskader som har oppstått kan utbedres. De forsøk som er gjort med dyp jordarbeiding og grubbing har ofte ikke gitt noe særlig gode resultat i forhold til kostnadene. Det er videre behov for forskning, utvikling og rådgiving for å forebygge pakkeskader både i overflaten og dybden.

For å begrense jordpakking til et lite areal, kan en med dagens teknologi ha muligheten til mer bruk av faste kjørespor. Da vil det bli spørsmål om slike permanente kjørespor bør gå på tvers av grøftene, langs etter grøftene eller midt mellom grøftene. Konsekvenser av at de faste sporene kan bli så pakket at de blir permanent uegnet for plantedyrking er også forhold som må undersøkes. Dette er langsiktige, krevende og kostbare undersøkelser som trenger langsiktig og sikker finansiering for å bygge opp en fast og stabil kompetanse på området, og det vil ta tid før det foreligger sikre resultater.

Når det gjelder jordarbeiding, såing, såmengder og såtidspunkt til korn så er kunnskapen god. Men selv om en sitter med god kunnskap, så vil ofte den praktiske gjennomføringen by på vanskeligheter på grunn av den korte veksttiden. Det er relativt enkelt å avgjøre når jorda er lagelig om våren på høstpløyde areal, og en har større spillerom når det gjelder starttidspunkt. På arealer i stubb og med forenklet jordarbeiding er det atskillig vanskeligere å bestemme dette tidspunktet. Det gjelder både om en skal pløye, harve eller direkteså, og her er det behov for forskning og kunnskapsutvikling for å finne enkle og gode metoder for riktig tidspunkt for jordarbeiding på ulike jordarter og med dagens jordarbeidingsredskap. 

Det er viktig å opprettholde og styrke den kompetansen en har på jordfysikk og struktur, og betydningen av moldinnhold, leirinnhold og de andre størrelsesfraksjonene i dyrkingsjorda. Den kompetansen er viktig for alle de forholdene som er omtalt i de foregående avsnittene, og når det gjelder erosjon og avrenning. Det er mye som tyder på at utviklingen mot at det er færre bønder som dyrker et stadig større kornareal vil fortsette, det vil også si at maskinparken blir tyngre.

 

FoU-behov innen kalking og gjødsling 

Når det gjelder kalking har en god kunnskap til kornartenes krav til pH, og tilgjengeligheten av de ulike næringsstoffene avhengig av jordreaksjon. En har også kunnskap om virkningen av ulike kalktyper på forskjellige jordarter, og det finnes godt teknisk utstyr for jordprøvetaking og spredning av kalk. GPS-basert jordprøvetaking og kalkspredning bør over tid gi en mer optimal jordreaksjon på ujevne skifter. Her er også riktig oppfølging og bruk viktig. Kalking medfører ekstra kostnader og i en presset kornøkonomi er dette noe som kan utsettes, spesielt vil dette gjelde leide areal på relativt kortsiktige kontrakter. 

Strukturkalking er en del brukt i våre naboland, men er lite utprøvd her i landet. Ved strukturkalking tilføres relativt store mengder brent kalk eller hydratkalk med formål å bedre jordstrukturen. Det er særlig aktuelt på stiv leirjord eller på bakkeplanert leirjord. Det vil også være aktuelt å se om strukturkalking kan redusere ulempene ved jordpakking.

Det er utført mange forsøk og forskning gjennom lang tid med hovednæringsstoffene nitrogen, fosfor og kalium, og det finnes mye kunnskap om tilgjengelighet og kornplantenes behov. Likevel er det nødvendig med kontinuerlig kvalitetssikring av grunnlagsmaterialet for gjødslingsplanlegging, slik at normer og strategier sikrer en best mulig gjødslingspraksis i skjæringspunktet avling, kvalitet og miljø. Nitrogen er det næringsstoffet som påvirker avlingene mest, og det er gjennomført mye forskning og forsøk for å tilpasse mengdene til plantenes behov til riktig tidspunkt. Delt gjødsling, med redusert gjødsling om våren etterfulgt av en tilpasset delgjødsling i veksttida, er en viktig strategi for å fremme høy N-effektivitet. Det er fortsatt behov for videreutvikling av metoder/verktøy for å ta avgjørelser knyttet til gjødslingsbehov. 

Videreutvikling av konseptet presisjonsgjødsling er sentralt. Det er betydelige variasjoner i behov for innsatsfaktorer, inkludert næringsstoff, innen skifter. Innen presisjonsjordbruk tar en i bruk avansert teknologi for å tilpasse behandlinger av jord og vekst til den variasjonen en finner innenfor jordstykker. Hovedmålet er økt utnyttingsgrad av innsatsfaktorene, mer ensarta vekstforhold på skiftene, høyere gjennomsnittsavling og jevnere kornkvalitet. 

Det er videre behov for oppdatert og supplerende kunnskap om mikronæringsstoffene. En tenker her på betydning for avlingsnivå, kartlegging av tilstand og nødvendige tiltak under norske forhold. 

Gjødseltyper som er aktuelle for bruk i korndyrkinga er mineralgjødsel, husdyrgjødsel og andre organiske gjødselslag. Riktig mengde av og balanse mellom næringsstoffer er viktig for avling og kvalitet. Derfor trengs til en hver tid oppdatert kunnskap om bruksegenskaper, spredemetoder, samt innhold og tilgjengelighet av næringsstoff i gjødseltyper som brukes.

 

FoU-behov innen arts- og sortsvalg 

Omfanget av verdiprøvingen og veiledningsprøvingen er kraftig redusert, fra omkring 200 forsøk årlig til omkring 60 lokale forsøk i 2012. Det er stadig tilgang på nye og mer yterike linjer og utenlandske sorter til verdiprøvingen, og i tillegg til å undersøke om linjene skal godkjennes og settes på den norske sortslisten, så er det viktig å undersøke hvor, hvordan og under hvilke dyrkingsforhold de nye godkjente sortene skal dyrkes. I denne sammenheng vil en betydelig økning av forsøksomfanget være et nødvendig tiltak. En har tidligere pekt på den store nytteverdien av dette.

Også i dag prøver en å utnytte forsøkene i verdiprøvingen på best mulig måte, men omfanget blir for lite til å gruppere på ulike geografiske områder, ulike jordarter, avlingsnivå m.v. En kan komme et skritt videre ved å samle alle sortsresultatene fra foredlingsfelt, verdiprøvingsfelt og felt fra veiledningsprøvingen og koble forsøksresultatene til jordart, avlingsnivå, klimadata osv. på de ulike forsøkslokalitetene. Da vil en kunne gruppere dataene på ulike måter, og dermed få ny kunnskap om hvordan en kan utnytte eksisterende sortsmateriale på en mest mulig optimal måte. Her ligger en betydelig mulighet for økte avlinger. Dette vil være en kontinuerlig oppgave som krever langsiktig og sikker finansiering. 

Sortsforedling er en viktig oppgave, og i tillegg til avling og kvalitet, må robusthet og resistens sett i forhold til et endret klima ha stort fokus. 

Sort, nitrogengjødsling og soppbekjempelse er tre faktorer som har meget stor betydning for avlingsnivået. Derfor bør de mest aktuelle sortene testes i større kombinerte forsøk hvor de prøves ved ulikt gjødselnivå og med/uten soppbekjemping. Det vil gi langt mer kunnskap om sortenes egenskaper, og sammen med det som er nevnt i foregående avsnitt, vil en oppnå en bedre sortsveiledning og bedre utnyttelse av sortenes avlingspotensial. 

Det argumenteres ofte med viktigheten av vekstskifte med oljevekster, erter og åkerbønne i korndyrkinga, men forsøksvirksomheten er meget begrenset. Det er ofte kortsiktige prosjekter som gjør at en kan opprettholde en viss virksomhet, og i disse prosjektene får nye sorter stor oppmerksomhet. Det er ønskelig med flere sortsforsøk i både oljevekster, erter og åkerbønne.

 

FoU-behov innen vekstskifte og plantevern

Flerårig eng er den beste forgrøden for korn. Det gir bedre jordstruktur, øker moldinnholdet og sanerer sjukdommer. I mer ensidig korndyrking er eng mindre aktuelt. Med oljevekster, erter, åkerbønne, poteter eller grønnsaker som vekselvekst, så er som regel sanering av sjukdommer den viktigste årsaken til betydelige meravlinger. Spesielt i hvete, men også i bygg kan fotsjukdommene føre til store avlingstap. Fotsjukdommene på korn ser ut til å være sterkt klimaavhengige og gjør størst skade etter flere år med mye nedbør og fuktige forhold. Med utsikter til et fuktigere klima i framtiden må fotsjukekomplekset vies større oppmerksomhet. Her er kunnskapsgrunnlaget for dårlig. Sjukdommene er ikke årvisse og opptrer til en viss grad sporadisk, og det er derfor vanskelig å finne ut hvor ofte en må bryte opp ensidig hvete- og byggdyrking for å unngå store tap. Vanlige feltforsøk er som regel lite egnet slike oppgaver, og en bør vurdere karforsøk med ulik smittegrad, fuktighet osv. for å komme dette problemet nærmere.

Fusarium er viktig med hensyn til avling, og enda viktigere med hensyn til kvalitet. Her er det fortsatt stort FoU-behov. 

Det kommer nye ugrasmidler og fungicider som en må holde seg oppdatert på, men også hvordan en blander og bruker de allerede godkjente midlene. Det er flere ugrasarter som har utviklet resistens mot noen av de kjemiske midlene, og det er risiko for at det kan oppstå resistens mot midler også på soppsiden ved ensidige middelvalg. Dette er omfattende fagområder med mange ulike skadegjørere og mange midler som kan anvendes til ulike tider og i ulike doseringer. En er henvist til å hente mye av denne kunnskapen fra utlandet, men den må tilpasses varierte norske dyrkingsforhold. En god del av forsøksvirksomheten skjer i dag på oppdrag fra plantevernfirmaene. 

En mislykket ugraskamp kan føre til sterkt reduserte avlinger, og det er liten tvil om at situasjonen er dårligere i dag enn tidligere. I hvete og bygg har en de siste årene hatt til dels sterke angrep av sopp og store meravlinger for behandling på rett tidspunkt. De siste årene har en ikke hatt sterke angrep av verken bladminérflue eller bladlus, og behandling med insektmiddel har fått mindre oppmerksomhet. 

VIPS er et viktig hjelpemiddel i vurderinga av tiltak innen de fleste skadegjørerne i korn. Det er nødvendig å øke brukervennlighet, videreutvikle og kvalitetssikre modellene som danner grunnlaget for VIPS. Videreutvikling av ulike verktøy for presisjonsjordbruk er viktig innen plantevern. Utvikling av «apps» m.m. for identifisering og problemløsning ute på jordet kan være framtidige hjelpemidler.

Oljevekster, erter og åkerbønne har alle sine skadegjørere som kan gi store avlingstap. Det gjelder både ugras, sopp og insekter som kan være svært vanskelig å behandle i disse vekstene. Det er ingen skikkelig kontinuerlig innsats på noen av disse vekstene. Her hadde det vært ønskelig med 3-4 årige prosjekter som tar for seg sorter, etablering og behandling gjennom veksttiden slik at en får en mer vellykket og avlingsstabil dyrking og dermed større interesse. 

Innen vekstskifte og plantevern er det behov for sterkere innsats både på ugras, sopp og skadedyr.