Arealer, avlinger og dyrkingsgrunnlag


Areal

Det totale jordbruksarealet i Norge har vært noenlunde stabilt på rundt ca. 10 mill. dekar i perioden fra 1989 og fram til i dag, mens kornarealet i perioden 1991 - 2012 er redusert med om lag 750 000 dekar.

Landbruksstatistikken 2011 viser at Norges areal av korn til modning var 2 979 400 dekar fordelt på om lag 12 900 enheter (SSB). De tre store kornfylkene er Akershus, Østfold og Hedmark, som til sammen har nærmere 60 % av kornarealet. Vestfold, Buskerud og Oppland har ca. 20 % av totalen. Trøndelagsfylkene har nær 16 % av det totale kornarealet. Samlet har de nevnte seks fylkene på Østlandet og Trøndelagsfylkene 95 % av Norges kornareal. 

Klimaet gjør at Norge ligger i utkanten av dyrkingsområdet for korn. Bygg er den av kornartene som setter minst krav til veksttid og har derfor den geografisk største utbredelsen. Trøndelagsfylkene samt Hedmark er viktige regioner for byggdyrking, med samlet halvparten av byggarealet i 2010 (SSB). 

Tallene viser videre at 70 % av havrearealet lå i de tre største kornfylkene; Akershus, Østfold og Hedmark. Når det gjelder hvete summeres arealet i Akershus, Østfold og Vestfold til 70 % av totalarealet, og Østfold var klart størst med om lag 35 % av hvetearealet. Fordelingen mellom høst- og vårhvete varierer betydelig fra år til år. Rugdyrkingen har et lite omfang, og godt over halvparten av rugarealet var i Østfold og Vestfold i 2010.

 

Figur 4.1.1. Bruken av fulldyrka areal i sentrale kornfylker 2011. Kilde: SSB.

Klimatiske, topografiske og jordbunnsmessige forhold setter begrensninger for hvor stor del av jordbruksarealet som kan brukes til korndyrking. Det potensielle kornarealet er også egnet til en lang rekke andre vekster. 

I figur 4.1.1 vises bruken av fulldyrka jord i de 8 viktigste kornfylkene. Med unntak av Hedmark, Oppland og Trøndelagsfylkene er det begrensede arealer som evt. kan frigjøres til korndyrking, og det er antagelig verken en sannsynlig eller ønsket utvikling. Noe av grasarealet i disse fylkene vil også ligge i en klimasone som gjør korndyrking mindre gunstig.

Det dyrkes også noe olje- og proteinvekster. I 2011 utgjorde oljevekstarealet 52 000 dekar og arealet av erter og åkerbønner ca. 22 000 dekar. Det er behov for økt innenlandsk produksjon av olje- og proteinvekster, og potensialet ble i 2001 beregnet til hhv. 450 000 og 250 000 dekar. Av ulike grunner er det ikke sannsynlig at arealene vil bli så store, men dette arealet vil i så fall gå på bekostning av kornarealet. 

Tilskuddet til nydyrking falt bort først på 1990-tallet. Inntil da var den årlige nydyrkingen cirka 80 000 daa per år. Nydyrkingen de siste årene har ligget i størrelsesorden 15 000 dekar, og omdisponering av dyrka jord til andre formål ligger nå på om lag 6 000 dekar (figur 4.2.2.1a side 23). Over en årrekke har likevel kornarealet blitt redusert med 30 000 dekar årlig. Urasjonelle små skifter har blitt omdisponert til eng eller tilplantet med skog. En del av korndyrkingen foregår fortsatt på relativt små og lite rasjonelle skifter så en må fortsatt regne med at kornarealet vil gå ned hvis ikke nydyrkingen økes vesentlig i kornområdene. 

I den grad kornarealet økes, eller kornjord som tas til andre formål erstattes gjennom nydyrking, er det viktig å være klar over at nydyrket jord ikke har det samme avlingspotensialet som jord i god hevd.

 

Bruksstørrelse

Det har vært betydelige strukturendringer i kornproduksjonen. Antallet bruksenheter med korn har blitt redusert fra i underkant av 21 400 i år 2000 til om lag 12 900 i 2011, en nedgang på cirka 40 %. Dette innebærer at den gjennomsnittlige størrelsen på et kornbruk har økt fra 155 dekar i 2000 til 230 dekar i 2011 (figur 4.1.2). 

 

Figur 4.1.2. Utviklingen i gjennomsnittlig kornareal pr bruk, 1999 – 2011. Kilde: SSB

De fleste kornbrukene ligger fortsatt i intervallet 100-199 dekar, men det har blitt klart færre av de mindre brukene (< 100 dekar). I 2000 hadde over 40 % av brukene et areal på under 100 dekar, i 2011 er denne andelen redusert til 30 %. Selv om antallet bruk totalt har blitt kraftig redusert, så har det vært en klar økning i antall bruk med over 400 dekar korn. I 2011 hadde nesten 2000 bruk mer enn 400 dekar mot bare 1600 i år 2000.

I tillegg foregår mye av kornproduksjonen på leide arealer. Det er ikke uvanlig med kornprodusenter som driver både 1000, 1500 og 2000 dekar. Ofte kan det være stor avstand mellom disse arealene.

 

Avling

Fram til omkring 1985 var det sterk avlingsframgang både i praktisk dyrking (figur 4.1.3a) og i sortsforsøkene. De siste 25 årene viser avlingskurven i praktisk dyrking en betydelig utflating. Den kraftige avlingsframgangen fram til midten av åttitallet er sammenfallende med høye kornpriser og god økonomi i kornproduksjonen. Framgangen er sammensatt av en rekke forbedringer knyttet til sortsmateriale, dyrkingsteknikk og maskiner/utstyr. 

Sortsforsøkene tyder på en fortsatt utvikling i retning stadig mer yterike sorter (Stabbetorp 2010), men en har ikke klart å ta ut dette potensialet i den praktiske dyrkinga. Når det gjelder maskiner/utstyr er det naturlig at avlingsframgang som kan tilskrives disse har avtatt, da forbedringer på denne fronten mer og mer går på stadig større kapasitet og i mindre grad på å skape bedre vekstbetingelser for plantene. Det at maskinparken har blitt mye tyngre er snarere medvirkende til mer jordpakking og dårligere forhold for plantevekst, og særlig i kombinasjon med dårligere grøftetilstand. Når det gjelder utviklingen innen dyrkingsteknikk de siste 30 årene, så har endringene klart hatt positive miljøeffekter knyttet for eksempel til jordarbeidingspraksis, gjødslings- og plantevernstrategier. Men disse endringene i dyrkingsteknikk har i mindre grad gitt avlingsøkning, og i noen tilfeller heller vært avlingsbegrensende.

Figur 4.1.3a viser avlingsutviklingen for kornartene bygg, havre og hvete fra 1945 og fram til i dag. I figuren er det ikke skilt mellom høst- og vårhvete. 

Utviklingen med avtagende avlingsøkning per dekar i kombinasjon med nedgang i kornareal har medført at totalproduksjonen av norsk korn viser en nedadgående trend siden slutten av 1980- tallet (figur 4.1.3b).

 

Figur 4.1.3a. Avlingsutvikling for ulike kornarter i perioden 1945-2012. 5 års glidende gjennomsnitt (Kilde: SSB).

Figur 4.1.3b. Avlinger av hvete, bygg og havre og total kornavling. Utviklingen fra 1961 og fram til i dag. 5-års glidende middel (Kilde: SSB).

Bygg er den volummessig største produksjonen og totalavlingen var ganske stabil fra slutten av 1970-tallet og til litt ut på 2000-tallet. De siste årene ser man imidlertid en synkende trend. Totalavlingen av havre har vært synkende etter en stor produksjon på 1980-tallet. Når det gjelder hvete var produksjonen lenge jevnt stigende etter ubetydelige volum omkring 1970, men de seinere åra har også volumet av hvete gått ned. 

Under forutsetning av at forbruksmønsteret for korn til mat og fôr forblir noenlunde uendret framover, så trengs det en vesentlig produksjonsøkning i årene som kommer dersom selvforsyningsgraden med norsk korn skal opprettholdes. Det er også verdt å merke seg at om en innfrir et såpass ambisiøst mål som 20 % produksjonsøkning, og det gjør at selvforsyningsgraden holdes stabil, så vil likevel importbehovet i en slik situasjon også øke med 20 %. Slike talleksempler er beheftet med mange usikre faktorer, men uansett illustrerer de at dersom målet settes til å opprettholde eller øke selvforsyningsgraden, så innebærer det meget store utfordringer for norsk kornproduksjon. 

For at det skal være realistisk å nå slike mål er det nødvendig at både kornarealet og produksjonen pr. dekar økes betraktelig sammenlignet med dagens nivå. 

Gjennomsnittlig dekaravling for 2002-2011 i norsk kornproduksjon er 392 kg/daa. Forutsetter en et uendret kornareal de neste 20 årene kreves nærmere 80 kg/daa mer i 2030 for og nå en 20 % økning. Dette vil si at avlingene må øke med 4 kg/daa/år. I en tidligere utredning fra Bioforsk (Stabbetorp 2010) ble det beregnet at avlingsframgangen pr. år fra 1990 og fram til 2010 var 1 kg/daa/år for hvete og 1,5 kg/daa/år for bygg og havre. 

Regjeringen har som mål at 15 % av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020. I 2011 utgjorde økologiske kornprodukter og bakervarer 1,0 % av totalomsetningen (Kilde: Statens tilbud i jordbruksforhandlingene 2012). Siden økologisk korndyrking generelt har et lavere arealutbytte enn konvensjonell produksjon må mer enn 15 % av kornarealet være økologisk om en skal nå målene innenfor kornsektoren (SLF 2012). Knappe 3 % av kornarealet er omlagt til økologisk.

 

Jord- og jordkvalitet

Dyrkingsjordas egnethet til korndyrking bestemmes av en rekke parametere, både fysiske og kjemiske. Jorda tekstur (kornstørrelse) er av stor betydning for vannlagringsevne/behov for grøfting eller vanning, innhold av luft, hvor raskt den varmes opp og hvor plastisk den er i våt tilstand. I tillegg har jorddybden betydning. Ut i fra sammensetning av kornstørrelse (leir, silt, sand) inndeles jorda i jordarter. Innholdet av leirpartikler har stor betydning for jordas fysiske egenskaper. 

Hellingsgrad er også av stor betydning, det må være framkommelig med relevante maskiner. I tillegg kan høyt innhold av stein og blokker gjøre at jorda er uegnet for åpenåker produksjon. 

Det er stor variasjon i jorda som det dyrkes korn på i Norge, alle jordarter er representert. Den variasjon som er i naturgrunnlaget har betydning for det avlingspotensial arealet har, selv om flere egenskaper kan påvirkes av dyrkingstekniske tiltak. 

Figur 4.1.4. Klassifisering av jordkvalitet i et område på Inderøya i Nord-Trøndelag. Kilde: www.skogoglandskap.no

Skog og Landskap har kartlagt landbruksjorda i Norge. På Skog og landskap sine hjemmesider finner en kart som viser jordkvaliteten i jordbruksområdene i Norge (figur 4.1.4). 

I jordkvalitetskartet er jordbruksarealene delt inn i tre klasser; svært god, god og mindre god jordkvalitet. Inndelingen er basert på en vurdering av jordegenskaper som er viktig for den agronomiske bruken av jorda, samt jordbruksarealets hellingsgrad. Jordkvalitetskartet er uavhengig av klima og forutsetter at jorda er drevet i henhold til god agronomisk praksis.

Klima i endring

Utviklingen av klimaet vil ha stor betydning for framtidig norsk kornproduksjon. I løpet av de siste 20 årene har den teoretiske starten på vekstsesongen blitt 2-4 uker tidligere (Rafoss 2009), uten at det tilsynelatende har gitt seg utslag i vesentlig tidligere våronnstart. Meteorologiske data for perioden 1979 – 2008 viser at gjennomsnittstemperaturen på Østlandet har økt med henholdsvis +0,6 °C på våren og +0,35 °C sommer og høst i forhold til normalen 1961-90 (Hansen-Bauer et al. 2009). 

Det er utarbeidet regionale prognoser for fremtidige klimaendringer basert på ulike scenarier om klimagassutslipp og globale temperaturøkninger (Hansen-Bauer et al. 2009). Disse prognosene er usikre. Prognosene for 2021-2050 (middels framskrivning) tilsier økte gjennomsnittstemperaturer for Østlandet på henholdsvis +1,7 °C (vår), +1,3 °C (sommer) og 1,9 °C (høst) i forhold til normalen. Nedbøren forventes å øke med 7-8 % vår og høst, mens det derimot forventes en liten nedgang i sommernedbør. For Trøndelag forventes det temperaturøkninger i omtrent samme omfang, men prognosen viser mer nedbør (+10-12 %) gjennom hele vekstsesongen. Det kan bli flere episoder med ekstremvær, bl.a. økt hyppighet av meget kraftig regnvær. Dette kan skyldes at varmere luft kan inneholde mer vanndamp og dermed muligheten for større nedbørsmengder (Olesen 2011). 

Klimaet i Norge er begrensende for korndyrking først og fremst på grunn av at det gir en kort vekstsesong. I vekstsesongen har vi imidlertid ofte lange perioder med gunstige temperaturer for korndyrking, god vanntilgang og mye lys på grunn av lange dager. Veksttida som kan utnyttes for kornproduksjon er ofte angitt som perioden fra døgnmiddeltemperaturen stiger over 6 °C på våren til døgnmiddeltemperaturen synker under 10 °C på høsten (Strand 1984). Teoretisk veksttid varierer mye fra korndyrkingsområdene med lengst veksttid f. eks i Søndre Østfold til kornområdene i Trøndelag. Norsk korndyrking er avhengig av tilgang på sorter som har kortere veksttid enn den teoretiske vekstsesongen for dyrkingsområdene. Tidligere sorter har generelt lavere avlingspotensial. 

Temperaturkurven i korndyrkingsområdene på Østlandet viser en relativt rask temperaturstigning fra vekststart på våren til midtsommer. Dette, sammen med lang dag og økende daglengde i samme periode, gir normalt rask planteutvikling for vårkornet. Men det fører til en kortere buskings- og stråstrekkingsperiode, og dermed kortere tid til oppbygging av plantebestandet. 

Det er en kjent sammenheng i norsk korndyrking at kjølig vær i mai gir større avling fordi det medfører en lengre periode fra såing til aksskyting og bedre bestandsoppbygging. I forhold til temperaturkurven vil tidlig såing være gunstig (såfremt jorda er laglig), og dette har vært en anbefalt praksis. Tidlig såing vil normalt gi lengre vekstperiode fra såing til aksskyting, på grunn av lavere temperatur, og fører også til litt høyere temperatur under kornfylling og modning. Dette er gunstig for kornkvaliteten og for overføring av næringsstoff fra halm til korn.

I våre naboland gjøres det også vurderinger av hvordan de forventede klimaendringene kan påvirke kornproduksjonen. En rapport fra Danmark (Olesen & Wollenweber 2010) har sett på mulige effekter av de ventede klimaendringene på produksjonspotensial i høstkorn. Det er ikke gitt at deres vurderinger gjelder for norsk vårkornproduksjon, men det pekes på at økt sommertemperatur og økt mengde nedbør i juli begge kan føre til en avlingsreduksjon. Økt sommertemperatur gir en kortere kornfyllingsperiode noe som går ut over avlingsnivået. 

I Landsforsøgene i Danmark har en sett at i perioden 1992 – 2008 steg sommertemperaturen med 1oC, men samtidig ble avlingene redusert med 7 % (Olesen 2011). Det refereres også tilsvarende undersøkelser i Tsjekkia for høsthvete og vårbygg der en temperaturstigning på 1oC førte til en avlingsreduksjon på omlag 10 %. Det anføres samtidig at dette kan unngås med bruk av sorter som er bedre tilpasset et endra klima. Det pekes videre på at økt CO2 konsentrasjon kan ha en positiv effekt på avlingene, og kompensere for en del av nedgangen som følge av høyere temperatur. Totalt sett konkluderes det med at fram til 2040 kan avlingsnivået i dansk høsthveteproduksjon bli redusert med fra 6 til 13 % på grunn av ventede klimaendringer, samtidig som avlingene vil svinge mer. 

Været i de siste årene har gitt oss en påminning om at vi er sårbare i forhold til endringer i klima både med hensyn på mulighet for å høste det avlingspotensialet som finnes, og å ta vare på den kvaliteten som kreves. Det vil være av avgjørende betydning å ha sortsmateriale som er tilpasset et endret klima gjennom å ha en tilpasset vekstrytme, robusthet ovenfor kvalitetsskader og med god sykdomsresistens. Fra en praktisk synsvinkel kan en anta at mengde og hyppighet av nedbør i vekstsesongen har størst betydning i forhold til avlingstap som følge av jordpakking, jordarbeiding til feil tid, soppsjukdommer og kvalitetsforringelse.